03.09.2013 Views

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

til sist felte den. Det skjedde ved<br />

at store velgergrupper, og mange<br />

som ikke hadde stemmerett, i<br />

1870-årene organiserte seg til<br />

kamp mot embetsmannsstatens<br />

fremste symbol, regjeringen.»<br />

I kapittelet om nærings- og arbeidsliv<br />

forteller Ohman Nielsen om liberalismens<br />

tidsalder (ca. 1840–1870) og tilbakegang<br />

etter dette. Her virker det som<br />

om hun tar tydelig stilling til hendelsene<br />

– og «dømmer» dem slik man dømmer<br />

hendelser i samtida. Eksemplene på dette<br />

er mange, for eksempel står det på side<br />

118 om tida etter 1905 at:<br />

«Mange hadde også innsett liberalismens<br />

begrensning. Den kunne<br />

skape rikdom, men sjelden velferd.<br />

Den kunne skape stor vekst,<br />

men like ofte kriser. Den kunne<br />

tjene de sterke, modige og velstående,<br />

men mennesker er forskjellige,<br />

og ingen er sterke, modige og<br />

selvstendige i alle sine leveår.»<br />

Dette er godt skrevet, og til forveksling<br />

lik god politisk polemikk. Holdningene<br />

som kommer fram her er<br />

knapt kontroversielle, og flertallet av<br />

oss kunne vært enig i noe sånt hvis det<br />

hadde vært snakk om forhold i dag.<br />

Kanskje nettopp derfor kan det være<br />

farlig å framstille ei sak såpass ensidig<br />

i et allment historieverk. Debatten om<br />

historiefag og objektivitet er velkjent,<br />

og det er ingen grunn til å gå videre<br />

med den her, men jeg mener det er<br />

viktig for leseren å være oppmerksom<br />

på dette.<br />

Hvordan er Ohman Nielsens framstilling<br />

sammenliknet med den forrige<br />

norgeshistoria? Det bindet som<br />

tilsvarer dette nærmest er bind 9,<br />

Det moderne gjennombrudd, av Gro<br />

Hagemann. Her er tidsrammene<br />

1870–1905, og forfatteren dekker her<br />

det meste av de seks revolusjonene<br />

Ohman Nielsen skildrer. Derfor kan<br />

bindene sammenliknes mer eller mindre<br />

direkte.<br />

Bindene er omtrent like store i omfang,<br />

i Hagemanns bind blir det altså<br />

omtrent dobbelt så mange sider per år.<br />

Dette gir Hagemann anledning til å<br />

være grundigere og fortelle blant annet<br />

om de politiske prosessene i større<br />

detalj. Et punkt der Ohman Nielsen<br />

står meget sterkere enn Hagemann er<br />

disposisjonen. Hagemann har delt opp<br />

boka i tre kronologiske avsnitt med tematiske<br />

underkapitler, og i dette tilfellet<br />

gjør det stoffet mindre oversiktlig.<br />

Ohman Nielsens disposisjon gjør det<br />

derimot lett å se de lange linjene i utviklinga,<br />

og jeg synes ikke sideantallet<br />

per år blir for smått. Noe som derimot<br />

er en fordel hos Hagemann, og som<br />

kanskje er et tap ved at Ohman Nielsens<br />

bind har færre sider per år, er at<br />

Hagemann i større grad gir rom for<br />

ulike syn på saker. Ohman Nielsen<br />

er mer autoritativ, og setter i større<br />

grad én versjon som den riktige, noe<br />

jeg pekte på ovenfor. Hovedtrekket er<br />

altså at Ohman Nielsen legger vekt på<br />

det generelle, kontinuiteten og de lange<br />

linjene, mens Hagemann får med seg<br />

mer og i større detalj. Språket til Ohman<br />

Nielsen er dessuten noe ledigere<br />

og gjør framstillinga mer «populær».<br />

Hagemann gir oss noen «små» historier<br />

om høy og lav, blant annet om<br />

den moderate stortingsmannen Ludvig<br />

Daae (side 60; må ikke forveksles<br />

med historikeren), og om den tjuefem<br />

år gamle Johannes Jensen fra Finnskogen<br />

som reiste til Amerika (side 74).<br />

Dette får vi enda mer av hos Ohman<br />

Nielsen, med mange skildringer som<br />

kommer fram av vanlige folks dagligliv.<br />

Disse kan godt kalles litterære virkemidler<br />

på basis av empiriske data, og<br />

det fungerer utmerket i framstillinga.<br />

Balansen mellom de store strukturene<br />

og de små fortellingene hos Ohman<br />

Nielsen er ikke så rent lite imponerende.<br />

For eksempel inneholder det<br />

ovennevnte kapittelet om næringslivet<br />

mange små fortellinger, både i hovedteksta<br />

og i «rammene». En favoritt hos<br />

meg er sitatet på side 128 av typografen<br />

som fnyser av at «Gutenbergs Efterfølgere<br />

benævnes Dagarbeidere».<br />

Forfatterne har hele veien hevdet at de<br />

ville få enkeltmenneskene fram i lyset<br />

med dette verket. Hvis det var dette<br />

Bokomtaler 71<br />

som var målet med den nye Norgeshistoria,<br />

og begrunnelsen for å gi den ut<br />

så fort etter den forrige, vil jeg si at det<br />

er vellykket. Uavhengig av om det var<br />

«nødvendig» med en ny norgeshistorie<br />

nå, er Ohman Nielsens bind ei god og<br />

informativ framstilling i seg sjøl. Og for<br />

en student er det revnende likegyldig<br />

hvor «nødvendig» det nye verket er – å<br />

ha flere framstillinger å lese og bygge på<br />

er alltid positivt. Dette gjelder spesielt<br />

når språket er såpass ledig som det er<br />

i dette bindet. Bind III av Norvegr er<br />

nyttig når man skal lære seg moderne<br />

norsk historie, og kanskje enda nyttigere<br />

hvis det leses opp mot ett eller to<br />

bind av Aschehougs Norgeshistorie.<br />

Bindet som sådan er altså ganske bra.<br />

Det er luftig disponert med mange<br />

bilder og «rammetekster» om nøkkelpersoner<br />

og -hendelser. Da er det<br />

veldig synd at noen småting gjør<br />

at estetikken går i ball. Bindet er<br />

trykt på matt papir, som gir et ganske<br />

«grått» inntrykk, og som er av<br />

en sånn (manglende) kvalitet at det<br />

går utover bildekvaliteten. Til sammenlikning<br />

er Aschehougs Norgeshistorie<br />

– som heller ikke er et stilistisk/<br />

estetisk høydepunkt – trykt på glatt<br />

papir, noe som får fram bildene i en<br />

mye bedre kvalitet. I tillegg kommer<br />

kartene – som ellers er gode – i blasse<br />

farger, som bare forverrer estetikken.<br />

Disse tingene burde jo ikke ha noe å<br />

si for det historiefaglige i bindet, men<br />

det gjorde at det tok meg personlig ei<br />

god stund før jeg fikk øynene opp for<br />

at dette var god historieformidling.<br />

Noe av det estetiske faller derimot i<br />

smak. Per Spooks tegninger er et artig<br />

element i bindet, spesielt hans karikaturaktige<br />

tegning av Henrik Ibsen på<br />

side 132. Permen er dessuten både fin<br />

og god å gripe, og den såkalte «bokhalen»<br />

er også morsom (vi får regne<br />

med at det er grei skuring å kalle den<br />

«bokhale» når Per Egil Hegge har vært<br />

konsulent). Med andre ord, om verket<br />

er mindre vellykket innvendig, er det<br />

iallfall svært vellykket utvendig.<br />

Aslak Kittelsen<br />

Masterstudent i historie, UiO

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!