Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

More documents

Recommendations

Info

44 <strong>Fortid</strong> 1/12 En tillitsmanns fall Jens Tangen og etterkrigsoppgjøret i LO kristoFFer sLettHoLM, Master i Historie, universitetet i osLo Jens Tangen hadde i løpet av 30-tallet opparbeidet seg en sentral posisjon i LO. Han var fra 1935 formann i ett av LOs største forbund, Norsk Bygningsarbeiderforbund, og var i tillegg medlem av LO-sekretariatet. I etterkant av det tyske angrepet på Norge i 1940 fikk han en sentral rolle i en opposisjonell gruppering i fagbevegelsen, som krevde fred og en aktiv klassepolitikk for å sikre arbeiderbevegelsen innflytelse under de rådende forhold. Den 28. september 1940 avsatte okkupanten den fungerende formannen av LO, og under sterkt press aksepterte Tangen utnevnelsen som formann i LO. Han fungerte som den fremste tillitsmannen i nesten ett år, før LO til slutt ble nazifisert under «landsleder» Odd Fossum i september 1941. Jens Tangen var en kontroversiell mann, og oppgjøret med ham etter okkupasjonen symboliserer sentrale utviklingstrekk i etterkrigstiden. Behandlingen av ham kulminerte i eksklusjon på LO-kongressen i mai 1946. Dette er en historie om en tillitsmanns fall. Tangen og Fagopposisjonen av 1940 Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 skapte en uoversiktlig situasjon, også for landets fagorganiserte. De første dagene etter angrepet var LO i praksis uten ledelse, da topplanet måtte flykte fra Oslo sammen med arbeiderbevegelsens øvrige lederskap. En LO-ledelse ble rekonstruert 12. april med Elias Volan som formann, men i månedene som fulgte skulle fagbevegelsen oppleve flere tilbakeslag: Administrasjonsrådet som ble opprettet 15. april var uten representanter fra arbeiderbevegelsen, okkupanten blandet seg direkte inn i lønnsforhandlingene, og LOs rekonstruerte ledelse aksepterte bortfallet av ett av to dyrtidstillegg. Arbeiderbevegelsen ble kort sagt skjøvet ut på sidelinjen blant beslutningstakerne. 1 I Oslo samlet en gruppe radikale fagorganiserte seg i protest mot utviklingen, med krav om en aktiv klassepolitikk der LO skulle presses til en mer sentral rolle i den politiske utviklingen i landet. Dette har senere blitt kjent som Fagopposisjonen av 1940. På opposisjonens konstituerende møte 15. juni 1940 samlet grupperingen seg om et program bestående av tre punkter: Fred med Tyskland, forberedelser til en ny konstitusjon og reorganisering av arbeidslivet. 2 Grupperingen var revolusjonært innstilt, og et notat skrevet av den ideologiske lederen viser hvordan den så for seg det fremtidige styret i Norge: Et råd utgått av «det arbeidende folk», fiskerne, bøndene og arbeiderne, skulle dannes. Fra dette skulle en regjering utgå, og denne skulle ikke stå til ansvar for noe politisk parti. Programmet bør ses i sammenheng med en ideologisk strømning i arbeiderbevegelsen med røtter fra idékampen i etterkant av den russiske revolusjonen, men som hadde mistet oppslutning mot slutten av 30-tallet. 3 Fagopposisjonens program markerte et definitivt brudd med det parlamentariske demokratiet. Arbeiderne skulle gripe de mulighetene den tyske okkupasjonen medførte, og ta makten så å si på de tyske bajonetter. Når man i ettertid kjenner til de tyske planene for reorganiseringen av Europa, er opposisjonens program preget av en påfallende naivitet i forhold til de mulighetene arbeiderbevegelsen faktisk hadde. En rekke kommunister sluttet seg til opposisjonens arbeid, men også medlemmer av Arbeiderpartiet (Ap) og uavhengige deltok blant de rundt 100 aktive i opposisjonen. Jens Tangen ble ansett som nært knyttet til Norges Kommunistiske Parti (NKP), selv om han offisielt ikke var medlem av partiet. På opposisjonens første møte ble Tangen valgt til formann i opposisjonens arbeidsutvalg. Også Halvard Olsen, LOs formann mellom 1925 og 1934, ble valgt inn i utvalget, i tillegg til ideologen Håkon Meyer – opposisjonens de facto leder. Meyer var en sterk personlighet som hadde markert seg som svært kritisk til Aps vending i reformistisk retning utover 30-tallet, og han fikk raskt innflytelse over Tangen. Grunnen til at Tangen ble utpekt som leder, var antakeligvis at Meyer ønsket det: Tangen hadde den mest sentrale rollen i LO blant opposisjonens menn, og kunne dermed påvirke LO-ledelsen direkte. I tillegg gjorde hans mer uavhengige partipolitiske stilling ham akseptabel både for opposisjonens kommunister og sosialdemokrater. I LO-sekretariatet la Jens Tangen frem forslag i tråd med opposisjonens syn, og LO-ledelsen så med tiltakende irritasjon på virksomheten. I slutten av juli tok Elias Volan affære, og gikk voldsomt til angrep på opposisjonsarbeidet i et felles forbundsstyremøte. Det skulle ikke være tvil om at opposisjonen var nettopp det – en opposisjon, og den 14. august ble disse «fiender av arbeiderklassen» fordømt med overveldende flertall på et stort tillitsmannsmøte i Oslo. LO-ledelsen hadde i samarbeid med Ap og de borgerlige
partiene gått for en felles politisk linje, og ønsket ikke oppmerksomhet til opposisjonens revolusjonære kurs. Virksomheten til Fagopposisjonen varte omtrent til september 1940, og skulle til slutt bryte sammen på spørsmålet om hvor langt man skulle strekke seg for å sikre seg innflytelse. Håkon Meyers tyske kontakter hadde informert ham om at Nasjonal Samling (NS) ville få en sentral rolle i det fremtidige statsstyret i Norge under tysk okkupasjon. Meyer, som hadde vært en innbitt motstander av Quisling og alt han sto for, var klar i sitt resonnement: Arbeiderklassens sak skulle kjempes under de rådende politiske forhold, selv om det innebar kontakt med erkefienden Vidkun Quisling. 4 Tangen var trolig mer avmålt i sin vurdering, og ble ikke valgt inn i forhandlingsutvalget som ble nedsatt på opposisjonens møte den 18. august 1940. Dette hadde fullmakt til å forhandle til alle sider – inklusive NS – og det er ingenting som tyder på at Tangen opponerte mot utvalgets mandat. I ettertid er dette selvsagt lett å avfeie dette som pragmatisme strukket altfor langt, men sommeren 1940 var mange nødt til å søke kompromisser. Alt tydet på tysk seier i krigen i Europa, derfor var det naturlig å anta at okkupasjonen ville bli varig. Andre ledere i arbeiderbevegelsen hadde også gått på akkord med prinsipper: LOs fungerende ledelse hadde hatt samtaler med Quisling kun dager etter hans statskupp 9. april 1940, og hadde under riksrådsforhandlingene henstilt Kongen om å trekke seg frivillig. Einar Gerhardsen hadde vært villig til å samarbeide med Viktor Mogens i Fedrelandslaget på samme tidspunkt. 5 Den vanskelige situasjonen i 1940 medførte mange kompromisser, men for Fagopposisjonen gikk grensen ved videre samarbeid med NS. I september 1940 brøt arbeidet sammen, og en liten gruppe fra opposisjonen orienterte seg mot NS. Håkon Meyer og Halvard Olsen fulgte kollaborasjonslinjen videre, med medlemskap i NS, senere kommissariske stillinger i det nazifiserte LO, og endelig landssvikdom etter okkupasjonen. Men Jens Tangens rolle i arbeiderbevegelsens okkupasjonshistorie var ennå i startfasen. I september 1940 ble han satt i en svært vanskelig situasjon. Formannsskifte på tysk diktat Elias Volan hadde stort sett hatt et ryddig forhold til den tyske okkupasjonsmakten, men i etterkant av Terbovens nyorganisering av det politiske Norge den 25. september 1940 ble det klart at forandringer også ville skje i LO. NS var gjort til det eneste lovlige politiske parti og kommissariske statsråder var innsatt, men foreløpig hadde ikke den tyske administrasjonen utfordret fagorganisasjonen. Ønsket om forandring i LOs toppledelse var ikke et en- tydig skritt i retning nazifisering, men markerte en innstramming av LOs organisatoriske frihet. Jens Tangen hadde havnet i okkupantens søkelys grunnet sin fremtredende rolle i Fagopposisjonen av 1940, samt posisjonen som sekretariatsmedlem og formann i Bygningsarbeiderforbundet. På tema 45 I Tangen så man en fremtredende tillitsmann med uttalt ønske om samarbeid med okkupasjonsmakten, samt et potensial for å holde arbeidslivet i gang. Den 28. september ble Tangen informert om at han var utpekt som ny leder av LO. Han ble utsatt for massivt press. Sozialabteilungs leder Rudolf Kaspar ga ham valget mellom å akseptere stillingen, eller se organisasjonen bli oppløst. Tangen var svært usikker, og spurte tolken han hadde med seg på møtet til råds. Arkitekt Frode Rinnan kunne ikke se noen grunn til at han ikke skulle ta stillingen, og etter dette aksepterte Tangen formannsvervet. Dette understreker et karaktertrekk ved Tangen: Han var en usikker mann som trengte en utenforståendes – en tolks – mening før han fattet sitt valg. Betingelsene var i korthet at Tangen forpliktet seg til å opprettholde roen i arbeidslivet, og at fagorganisasjonen skulle avstå fra politisk virke og arbeide i forståelse med de tyske myndigheter og NS. Elias Volan ble beordret til å fratre som leder for LO, men til tross for at utnevnelsen av Tangen var et brudd på selvråderetten, var LO fremdeles en organisasjon som i all hovedsak var selvstyrt. Tangen fikk selv utnevne sine medarbeidere, og to av de tre han valgte hadde bakgrunn fra Fagopposisjonen. Sammenhengen mellom opposisjonen og lederskiftet kan synes åpenbar, men på dette tidspunktet var det bare en liten lederklikk fra opposisjonsarbeidet som fremdeles møttes – og her deltok ikke Tangen. I dagene etter overtakelsen ble det sendt ut lojalitetserklæringer som de fremtredende tillitsmennene skulle underskrive, for å bekrefte at de støttet opp om den nye ledelsen. Det var vesentlig motvilje mot dette, men totalt sett var det kun et fåtall som nektet å skrive under erklæringen. 6 LOsekretariatet tok lederskiftet «til etterretning». Det ligger ikke nødvendigvis opportunisme bak Tangens maktovertakelse i LO, han ble utsatt for vesentlig press der hovedtrusselen ikke rettet seg mot Tangens person, men oppløsningen av fagorganisasjonen. Tangens lederposisjon i Fagopposisjonen var ikke betinget av hans egenskaper, men av hans pragmatiske holdning og posisjon i LO. På samme måte ble han trukket frem etter Terbovens ny- ordning – ikke på grunn av sine lederegenskaper, men på grunn av sin stilling i LO og inntrykket om samarbeids- villighet man hadde fått av ham gjennom Fagopposisjonen. Formannsskiftet i LO var ikke et utslag av et maktønske for Tangens egen del, han ble simpelthen tvunget til å overta. At han nok var lettere å presse enn andre kandidater, skyldes primært hans, kanskje overdrevne, pragmatiske innstilling. Jens Tangen som LOs formann Da Tangen overtok som leder hadde Håkon Meyer innflytelse over ham avtatt. Det organiserte samarbeidet i Fagopposisjonen var i praksis brutt sammen, og raskt havnet Tangen under Viggo Hansteens innflytelse. Dette ➤
Page 1 and 2: Historiestudentenes tidsskrift, UiO
Page 3: INNHOLD 05 06 Leder Aslak Kittelsen
Page 6 and 7: 6 Fortid 1/12 Ingen Disneymoral i h
Page 8 and 9: 8 Fortid 1/12 kningsrådet nå til
Page 10 and 11: 10 Fortid 1/12 Fagtidsskriftet til
Page 12 and 13: 12 Fortid 1/12 In this limited spac
Page 14 and 15: 14 Fortid 1/12 Pompeiis undergang -
Page 16 and 17: 16 Fortid 1/12 Kart over den utgrav
Page 18 and 19: 18 Fortid 1/12 helt sikkert skjønt
Page 20 and 21: 20 Fortid 1/12 Bortsett fra Plinius
Page 22 and 23: 22 Fortid 1/12 De antoninske badene
Page 24 and 25: 24 Fortid 1/12 Porta Nigra i Trier,
Page 26 and 27: 26 Fortid 1/12 Mitt syn er at sivil
Page 28 and 29: 28 Fortid 1/12 Romerske ruiner, sku
Page 30 and 31: 30 Fortid 1/12 Vägar framåt Den a
Page 32 and 33: 32 Fortid 1/12 Når vi skal forsøg
Page 34 and 35: 34 Fortid 1/12 personlige plan bet
Page 36 and 37: 36 Fortid 1/12 KLNM: Kulturhistoris
Page 38 and 39: 38 Fortid 1/12 Pariskommunen dag Jo
Page 40 and 41: 40 Fortid 1/12 Nasjonalgarden som v
Page 42 and 43: 42 Fortid 1/12 Umiddelbart etter at
Page 46 and 47: 46 Fortid 1/12 bidro til et godt sa
Page 48 and 49: 48 Fortid 1/12 Granskningskomiteens
Page 50 and 51: 50 Fortid 1/12 Dommedagsplanen Nors
Page 52 and 53: 52 Fortid 1/12 Soppsky over Nagasak
Page 54 and 55: 54 Fortid 1/12 Gudmund Harlem. 33 G
Page 56 and 57: 56 Fortid 1/12 Kartet viser Ekvator
Page 58 and 59: 58 Fortid 1/12 massive økonomiske
Page 60 and 61: 60 Fortid 1/12 Ben Ali-regimets und
Page 62 and 63: 62 Fortid 1/12 kan altså forstå a
Page 64 and 65: 64 Fortid 1/12 Tunisia var først u
Page 66 and 67: 66 Fortid 1/12
Page 68 and 69: 68 Fortid 1/12 normer, tolkninger o
Page 70 and 71: 70 Fortid 1/12 Godt og grundig om m
Page 72 and 73: 72 Fortid 1/12 Gjennomført og vels
Page 74 and 75: 74 Fortid 1/12 Smyrna - paradiset s
Page 76 and 77: 76 Fortid 1/12 grad vore positivt i
Page 78 and 79: 78 Fortid 1/12 på mytene, som vel
Page 81: Forfatterinstruks Redaksjonen ønsk

Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?