Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Ben Ali-regimets undergang i Tunisia - Fortid
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Myteknusing om krigen<br />
Myter om krigen i Norge 1940–1945<br />
Jan Christensen, Arnfinn Moland<br />
Nova, 2011<br />
Bøkene om andre verdenskrig har et<br />
godt marked i Norge. Det gis hvert<br />
år ut nye bøker, gjerne med nye vinklinger<br />
som skal berettige utgivelsene.<br />
Særlig har det vært populært hos forlagene<br />
når skribenter kan lokke med<br />
nye avsløringer. Dette har ført til at<br />
det generelt har blitt «tidsriktig» å<br />
stille spørsmål ved «den rådende versjonen»<br />
av krigshistorien i Norge, skal<br />
vi tro forfatterne av Myter om krigen<br />
i Norge 1940–1945. Forfatterne er<br />
journalist Jan Christensen og Hjemmefrontmuseets<br />
direktør Arnfinn<br />
Moland, som ut av en «gruppe» av<br />
interesserte på «10–12 medlemmer» 1<br />
nå har trådt fram for å knuse noen av<br />
mytene i boks form.<br />
Flere steder i boka kommenteres<br />
det at når Norges medieredaksjoner<br />
opplever et naturlig bortfall av folk<br />
med erfaring fra krigen, faller også<br />
sakkunnskapen om krigen bort. Det<br />
åpner dørene for mer eller mindre<br />
velmenende «avslørende» skribenter,<br />
som vil ha fram «nye» sannheter om<br />
krigen. Ifølge Christensen og Moland<br />
(heretter: forfatterne) går derimot<br />
populærskribenters nyansering<br />
av krigshistorien gjerne over i relativisering<br />
– altså: det var ikke så farlig<br />
hvilken side man sto på under krigen,<br />
man må jamne ut kontrasten mellom<br />
heltedyrking av motstanden og hatet<br />
mot landssvikerne, man må kartlegge<br />
heltenes dårlige sider.<br />
Noen av de relativiserende skribentene<br />
er påviste gammelnazister. Andre<br />
bruker kanskje avsløringene som<br />
PR-triks, og er ellers velmenende nok<br />
overfor de grupper som ønskes oppreist<br />
(f.eks. de dømte i rettsoppgjøret).<br />
Også historieprofessorer blir nevnt av<br />
forfatterne innen den relativiserende<br />
tradisjon. Hensikten med Myter om<br />
krigen er derfor «en motoffensiv» mot<br />
denne «økende nedvurdering av den<br />
norske motstanden» under krigen<br />
(forlagets pressemelding). Slik nedvurdering<br />
bør ikke finne sted, mener<br />
forfatterne, siden krigsmotstanden<br />
var rettet mot diktatoriske krefter.<br />
Christensen har i tabloidene uttalt at<br />
han var «forbannet over at det stadig<br />
kastes dritt mot motstandskampen», 2<br />
og at hvis man har blitt nevnt i Myter<br />
om krigen som myteskaper, har<br />
man visstnok blitt «uthengt». 3 Myter<br />
om krigen er derfor ment som et slags<br />
oppslagsverk for mediefolk og for skolen,<br />
samt «et bredt publikum» (s. 5).<br />
Moland har levert sterke bidrag som<br />
historisk myteknuser tidligere, i bøker<br />
som Over grensen? som avklarte<br />
mange av omstendighetene rundt<br />
Hjemmefrontens likvidasjoner under<br />
krigen. Han har også vært en aktiv<br />
aviskronikør, som vi snart skal se. Er<br />
det så behov for at denne myteknuservirksomheten<br />
videreføres i en egen<br />
bok dedikert til formålet? Svaret må<br />
være ja, så lenge man knuser mytene<br />
ved drøfting og god kildebruk. Moland<br />
påviser at selv bøker som legger<br />
an til diskusjoner om krigens myter,<br />
selv ramler i fallgruver ved å kolportere<br />
eller skape myter. Det er sikkert<br />
også flere historiestudenter enn undertegnede<br />
som har blitt «utfordret»<br />
til diskusjoner om krigstema, gjerne<br />
om skyldspørsmål for overfallet og så<br />
videre. Et slags myte-leksikon, som<br />
forfatterne kaller det (s. 216) må i seg<br />
selv være velkomment, da de korte<br />
artiklene med litteraturlister kan<br />
fungere som et startpunkt for leserens<br />
videre orientering i relevant litteratur.<br />
Bokomtaler 77<br />
Tjue år gamle kronikker<br />
som friskt stoff?<br />
Boka er bygd opp i 20 kapitler, med<br />
én ekstra myte som «appendiks»,<br />
hvor hvert kapittel innledes med en<br />
myte som skal tilbakevises. Først i<br />
boka kommer ni sider med «kortversjon-svar»<br />
på disse mytene, deretter<br />
kommer «langversjon-svar» med<br />
mer omfattende belegg og litteraturhenvisninger.<br />
Et kapittel er dermed<br />
strukturert slik: Først presenteres<br />
myten som en påstand, så kommer<br />
kortversjon-svaret som en slags ingress,<br />
deretter langsvaret, så litteraturlista.<br />
Som så mange andre bøker<br />
for et allment publikum inneholder<br />
Myter om krigen ikke fotnoter, men<br />
kildehenvisningene er likevel løst på<br />
en grei måte med litteraturliste og<br />
henvisninger i teksten. Inndelingen i<br />
kapitler gjør det oversiktlig for vanlige<br />
lesere, og gir boka en dimensjon<br />
som oppslagsverk. Særlig i skoleverket<br />
kan det også være fruktbart å<br />
velge enkelte kapitler som case man<br />
kan dykke ytterligere ned i.<br />
Måten man har løst oppgaven innenfor<br />
kapittelrammen på, kan derimot<br />
synes pussig og fortjener en kommentar.<br />
Man har gått til det originale<br />
grep å la store deler av myteknusingen<br />
bestå av å trykke opp gamle aviskronikker.<br />
Kronikkene er nesten uten<br />
unntak skrevet av Arnfinn Moland,<br />
og trykt i forskjellige aviser på 2000-,<br />
1990- og til og med 1980-tallet.<br />
Fem kronikker av Moland som man<br />
vel ikke fikk plass til i de ordinære kapitlene,<br />
er trykt i slutten av boka som<br />
«fem etterord». Jeg skal komme tilbake<br />
til etterordene nedenfor. Hvordan<br />
er så fordelingen mellom Molands<br />
gamle kronikker og resten av svarene<br />
➤