Rettssikkerhet ved tildeling og oppfølging av ... - Stortinget

50
Folketrygdloven inneholder to bestemmelser om tilbakekreving etter feilaktig
utbetalte ytelser og om trekk i framtidige ytelser. Det er § 22-15 som handler om
tilbakekreving av ytelser som er mottatt i strid med redelighet og god tro, se punkt 6.3.
Og det er § 22-16 som handler om avregning etter feilaktig utbetalte ytelser ved trekk i
framtidige ytelser, se punkt 6.4. Etter § 22-15 legges det vekt på trygdemottakerens
subjektive forhold, mens § 22-16 er en objektiv virkende regel.
I NOU 1990:20 s. 695 flg. er det gitt en grundig framstilling av historikk og
gjeldende rett etter folketrygdloven 1966. Den følgende framstilling om
folketrygdloven av 1997 bygger på tekster fra boka Folketrygdloven med
kommentarer, Oslo 2007 s. 914–923 ved Asbjørn Kjønstad (red.) og Runar Narvland
(forf.).
I punkt 6.5 vil vi presentere et forslag fra regjeringen som skjerper reglene om
tilbakebetaling. Og i punkt 6.6 vil vi kort nevne de viktigste reglene om foreldelse av
tilbakesøkningskrav.
Innledningsvis vil vi nevne at en pensjonist som er klar over at han har mottatt
en ytelse som han ikke har rett til, plikter å tilbakebetale hele beløpet. Det følger av
alminnelige erstatningsrettslige prinsipper om skadevolderens ansvar ved uaktsomhet,
og at skadelidte da skal ha hele sitt økonomiske tap dekket. De momentene som er
nevnt i vedlegg 5 om strafferegler, er også av vekt ved culpavurderingen.
6.2 Condictio indebiti
De ulovfestede obligasjonsrettslige reglene om condictio indebiti har sine røtter
i romerretten. Spørsmålet er om en som trodde han var rettslig forpliktet til å betale
(debitor) og oppfylte under unnskyldelig villfarelse (soluttio per errorem), kan kreve
betalingen tilbake når det viser seg at han var uforpliktet (indebitum solutum).
Det foreligger en rekke dommer fra Høyesterett og en omfattende behandling
av temaet i juridisk litteratur. Av nyere dommer fra Høyesterett som har nektet
tilbakebetaling kan vi nevne Rt. 1997 s. 1029, mens rett til tilbakebetaling ble gitt i
Rt. 1985 s. 290, Rt 1988 s. 556, Rt. 1995 s. 1641, Rt. 1998 s. 989 og Rt. 2001 s. 1580.
Av nyere litteratur viser vi særlig til Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, Oslo 2003
s. 678-688.