Rettssikkerhet ved tildeling og oppfølging av ... - Stortinget

11
regjeringen. Det samme gjaldt dersom vedkommende var tilsatt i offentlig eller
kommunal tjeneste i hovedstilling (§ 2 fjerde ledd).
Styret i stortingspensjonsordningen kunne gi uførepensjon til en representant
som måtte slutte som stortingsrepresentant på grunn av sykdom eller skade (§ 5 første
ledd). Pensjonen ble fastsatt under hensyn til uførhetens størrelse, søkerens
forsørgelsesplikt og vedkommendes behov for pensjon (§ 5 andre ledd).
Enke- og barnepensjon ble gitt etter de bestemmelsene som gjaldt for slik
pensjon i Statens Pensjonskasse (lov 28. juli 1949 nr. 26). Disse bestemmelsene ble
dermed gjort tilsvarende gjeldende for stortingspensjonsordningen (§ 4).
3.4 Administrasjon og finansiering av pensjonsordningen
Pensjonsordningen ble ledet av et styre på fem medlemmer. Disse ble valgt
blant Stortingets medlemmer (§ 8). Det ble ikke foretatt noen drøfting av spørsmålet
om hvordan styret burde sammensettes, og hvor det burde ligge. Det ble heller ikke
begrunnet hvorfor man foreslo at det skulle legges til Stortinget.
Den praktiske administrasjonen ble uten drøfting av alternativer lagt til
Stortingets kontor. Den nærmere begrunnelsen for dette framgår av Dokument nr. 13
for 1950 s. 3:
"Pensjonsordningen vil ikke kreve noe stort administrasjonsapparat, da det her ikke
kan bli tale om noe særlig stort antall pensjonister. Det skulle derfor ikke være noe i
veien for at Stortingets kontor kan overta administrasjonen av pensjonsordningen."
Kostnadene ved pensjonsordningen ble anslått til om lag 700 000 kroner per år i
1950-kroner når ordningen var fullt utviklet. Utgiftene skulle i sin helhet dekkes av
statskassen (§ 7). Dette skjedde ved at Stortinget hvert år bevilget de nødvendige
midlene. Videre var det bestemt (§ 8 andre ledd) at styret i pensjonsordningen innen
utgangen av det enkelte kalenderår skulle legge fram for Stortingets presidentskap en
melding om regnskap for hvert budsjettår.