+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]
Det er heller ikke overraskende at kommuner med «svært likestillingsorienterte»
partier i posisjon oppviser bedre kjønnsmaktbalanse.
Disse partiene har innført kjønnskvotering som en rekrutterings- og
fordelingspraksis i egne rekker. Sammenhengen viser at kjønnskvotering
er et effektivt virkemiddel både for å overvinne barrierer i forbindelse
med representasjonsverv og for å komme over terskelen til
integrasjon. Kjønnskvotering i kvinners favør medfører at menn viker
plass, og når så skjer, står det kvinner klar til å ta de ledige plassene.
Det som utgjør en alvorlig hindring for kvinners integrasjon er at
partiene, og faktisk også de «svært likestillingsorienterte», langt sjeldnere
setter kvinner enn menn på førsteplass på nominasjonslistene. 8
Det gjaldt i 1953, og det gjelder fortsatt i 2007, da 72 prosent av førstekandidater
var menn: «Women were increasingly nominated to
high positions on the party lists but had normally to take ‘second
place‘ behind the male leaders in each party» (Rokkan & Valen
1962:139). Kvinner har alltid vært en «god nummer to». Det gjør
dem til varaordførere, men langt sjeldnere til ordførere og gruppeledere
(jf. figur 3).
Når kvinner etter hvert har fått mer jevnbyrdig plass i lokalpolitikken
som representanter, mens det er mindre jevnbyrdighet i fordelingen
av lederverv i lokalpolitiske fora som hovedutvalg og
partigruppe, henger det i stor grad sammen med partienes prioriteringer.
Politisk integrasjon er avhengig av portvokternes åpenhet overfor
nye krav og nye aktører, og av de «gamle» aktørenes vilje til å avstå
sine seter (Hernes 1982, 1987; Guldvik & van der Ros 2008).
Studier av rekrutteringspraksiser til lokalpolitikken viser at kvinnelige
og mannlige kandidater vurderes ulikt (Berglund 2005). Institusjonaliserte
kulturelle verdimønstre setter likhetstegn mellom
maskuline egenskaper og egenskaper ved «gode» politiske ledere,
men forestillinger om hva som utgjør politisk kompetanse blir ikledd
kjønnsnøytral drakt (Guldvik 2005). Kvinner betraktes som avvikende
fra normen, annerledes og mindre politiske enn denne normen
– menn. Kvinner gjøres til kjønn, mens menn er den «kjønnsfrie» normen
for en god politisk leder (Eduards 2002). En leder som er kvinne
er en kvinnelig leder; «mannlig leder» er nærmest en tautologi. Det
utpreget maskuline ligger implisitt i lederidealene; samtidig gjøres
politiske kvalifikasjoner til et spørsmål om den enkeltes personlige
243