+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

[ HALRYNJO OG LYNG ]
Sitatene over illustrerer den typiske fortellingen som går igjen og
utgjør et konsistent mønster i alle intervjuene med kvinnelige og
mannlige informanter som praktiserer en kjønnstradisjonell arbeidfamilietilpasning.
16 Denne tvetydige fortellingen består av et sett av
fire elementer som utgjør to motsetningspar: 1) Den kjønnstradisjonelle
tilpasningen er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått
forrang foran hennes, ved at hans ønsker og praksis har satt betingelser
for hennes, 2) likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker,
fordi hun syns det er viktig, verdifullt og meningsfylt å ha mer tid til
samvær med og oppfølging av barna i småbarnsfasen. 3) Den kjønnstradisjonelle
tilpasningen har bidratt positivt til hans karriereutvikling
og har hatt negative konsekvenser for hennes karriere, 4) men
likevel er mors karriereomkostninger først og fremst midlertidige;
hun vil kunne satse på sin karriere igjen når barna blir større.
I den reaktualiserte debatten om gamle og nye begreper i analyser
av kjønn og arbeidsdeling, påpeker Jensen (2006, 2008) og Aarseth
(2008a, 2008b) 17 at vitenskapelige diskurser om kjønnet over- og
underordning er på kollisjonskurs med deres informanters oppfatning.
I vårt materiale finner vi, i motsetning til Jensen og Aarseth, en
gjennomgående tvetydighet i informantenes fortellinger som gir
grunnlag for fortolkninger av den kjønnstradisjonelle tilpasningen
både i retning av selvvalgt samordning i tråd med begges preferanser
og som en underordning av mors karrierepreferanser og -realisering.
Denne tvetydigheten er tydelig selv ved en erfaringsnær 1. ordensfortolkning
med utgangspunkt i aktørenes egne eksplisitte oppfatninger,
preferanser og motiver. Likevel ville nok også våre informanter – med
unntak av noen få av kvinnene – oppleve at begreper som asymmetri
og over- og underordning er i strid med deres selvoppfatning og selvpresentasjon
i intervjusituasjonen. Vi mener imidlertid at nettopp
mønsteret i hvordan de er «på kollisjonskurs med seg selv» gir grunn
til å stille spørsmål ved selve premisset om at 2. ordensfortolkninger
må være i tråd med informantenes fremstilling for å betraktes som
legitime. Dette berører altså et mer overordnet metodologisk og vitenskapsteoretisk
spørsmål i debatten om begrepene samordning versus
over- og underordning.
I det følgende viser vi hvordan den tvetydige fortellingen synliggjør
at det å erfare og artikulere den kjønnstradisjonelle tilpasningen som
270