Download report - Menon

litikk som nest-best løsninger for å hindre for sterk reduksjoni K-evnen? Dette kunne i så fall betraktes som en formfor stabiliseringspolitikk rettet mot hele K-sektor, ikkeutvalgte deler av den.I denne forbindelse kan det hevdes at den vanlige stabiliseringspolitikkeni praksis favoriserer S-sektor på bekostningav K-sektor, og at tiltak som bedrer konkurranseevnenda trengs for å nøytralisere denne vridningseffekten.En slik effekt kan gjøre seg gjeldende når arbeidsledighethar sitt utspring i svake internasjonale konjunkturerog/eller en for høy særnorsk kostnadsvekst. En ekspansivfinanspolitikk vil i praksis sysselsette de ledige i skjermetsektor. Men da har den samtidig fjernet den markedsmekanismensom over tid kunne sørget for lavere lønnsvekstog gjort det lønnsomt for K-sektor å absorbere de arbeidsledige.Hvis lønnsveksten går lettere opp enn ned, kan denlønns(vekst)dempende effekten av en kontraktiv finanspolitikkbli svak. I tillegg har det i praksis vist seg politiskvanskeligere å stramme til finanspolitikken enn å gjøreden mer ekspansiv. Altså: Jo mer aktiv finanspolitikk,desto svakere utvikling for K-sektor. Også en pengepolitikkbasert på et inflasjonsmål kan svekke konkurranseevnendersom det er høy kostnadsvekst som skaperproblemer med å nå inflasjonsmålet. I en slik situasjon vilsentralbanken heve renten. Men da vil kronen styrkes, slikat svekkelsen av konkurranseevnen forsterkes. Vår næreøkonomiske historie har vist at denne mekanismen kan harelevans i norsk økonomi. Det faller utenfor rammene fordenne artikkelen å vurdere om alternativene til inflasjonsmåler gunstigere for K-sektor. Det bør likevel nevnes at K-sektor – både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden – varskeptiske til endringen av pengepolitikken i 2001.Hvis de vil, kan myndighetene avhjelpe noe av K-sektorslønnsomhetsproblem i Norge ved å redusere faktorprisenefor disse bedriftene i den grad regelverket i WTO og EØSgir grunnlag for det. Man kan velge å gi kraftkrevendeindustri billigere strøm enn markedspris. Man kan velge ågi bedriftene tilgang på billigere kapital gjennom «aktivindustripolitikk» eller man kan velge å la bedriftene slippeå betale normale skatter på arbeidskraften slik sjøfartenkan. Eller man kan binde opp ressurser i produksjonen ilandbruket gjennom et sinnrikt støttesystem av reguleringsmessigeller finansiell karakter. Det er åpenbare problemermed en slik politikk: Det vil være vanskelig åreversere støtteordninger, og den vil dermed kunne hindrelønnsomme omstillinger. Støtten vil nærmest per definisjongis til eksisterende bedrifter, og dermed diskriminereetablering av ny virksomhet. Som alle andre støtteordninger,vil også tiltak av midlertidig karakter skapegrobunn for lobbyinteresser som har interesse av å fremstillederes interessenter som særlig støtteberettiget. Sammenlignetmed det vi ellers ville fått, vil en slik politikkføre til at vi i Norge får en litt større K-sektor, en litt mindreskjermet sektor, og et litt lavere samlet inntektsnivåenn vi ellers ville ha fått. Vi tror ikke det er en lur politikki bred skala!5.4 Konkurransenøytralitet: et dårlig prinsippSom en selvstendig innvending vil vi peke på at det er farefor at støtte til K-sektor gjennom næringsstøtte og skattefavoriseringkan gli ut i en mer generell aksept for ensåkalt konkurransenøytral næringspolitikk. Industriutvalgetvurderer konkurransenøytralitet som et alternativtprinsipp til næringsnøytralitet for næringspolitikken. Noerart har skjedd når en slik diskusjon i det hele tatt kommeri gang. Det «rare» kan være at næringsnøytralitet girmisvisende assosiasjoner til en politikk som har nøytral, ibetydningen null, effekt på næringsstrukturen. I så fall måbegrepet erstattes med noe som bedre kommuniserer denbærende ideen om at næringspolitikken skal korrigeremarkedssvikt. En næringspolitikk som innebærer noeannet enn dette, vil per definisjon påføre oss et samfunnsøkonomisktap. Et eksempel: En samfunnsøkonomiskvurdering anbefaler grønne skatter uansett om andre landikke har slike skatter. En slik korreksjon av eksterne forurensningseffekterer helt i tråd med ideen bak begrepetnæringsnøytralitet; det er innslaget av forurensning somdikterer forskjellsbehandlingen, alt annet er irrelevant.Effekten blir ikke nøytral på næringsstrukturen. En konkurransenøytralpolitikk ville derimot fulgt utlandetsbeslutning. På spissen innebærer konkurransenøytralitetsom en regel at vi slutter å tenke selv, og lar konkurrentlandenesette de politiske rammevilkårene for norsknæringsliv, uansett hva de måtte foreslå. Dersom man likevelgår inn for en slik norsk politikk, eller mangel påsådan, vil behovet for følgende nødvendige operativeavklaringer forhåpentlig føre til en revurdering:1. Skal likhet i rammebetingelser gjelde hvert enkelt element irammebetingelsene, eller er det den samlede effekten avpolitikken på lønnsomheten som er avgjørende? Det vilnesten alltid være mulig å finne forskjeller mellom landpå enkeltområder. Sammenligning av utvalgte elementeri en samlet politikk kan gi et misvisende bilde av24 // ØKONOMISK FORUM NR. 9 2005 ÅDNE CAPPELEN OG ERLING HOLMØY