Download report - Menon

større spredning det er i regjeringen. Siden flere partierstort sett fører til mer spredning, får vi også her at underskuddetpå statsbudsjettet er stort med koalisjonsregjeringerog enda større under mindretallsregjeringer.Teoriene om effekten av mindretallsregjering gir altsåtilhengerne av en flertallsregjering lengt på vei rett: Enmindretallsregjering klarer i mindre grad enn en flertallsregjeringå stå som en samlet beslutningstaker, og vil derforofte tendere mot et høyt utgiftsnivå og et lavt skattenivå,noe som fører til underskudd på statsbudsjettet.I norsk sammenheng, hvor budsjettunderskudd ikke ernoe stort problem vil den mest sannsynlige tilsvarendekonsekvensen være at man tilfører petroleumsfondetmindre enn planlagt og derfor ikke holder seg tilHandlingsregelen.HVORDAN STEMMER DETTE MED DATA?Teoriene over kan se fornuftige ut, men på et felt sompolitisk økonomi hvor teoriutviklingen forsatt er på et forholdsvistidlig stadium og det er få etablerte sannheter kanman ikke ha full tillit til teorier før vi vet noe om hvordande passer med data. Det har de siste 15 årene vært gjortflere undersøkelser av effekten av regjeringsformer påøkonomisk politikk. Særlig har budsjettunderskudd ogevnen til budsjettmessige innstramminger blitt studert.Det banebrytende arbeidet er analysene til Roubini ogSachs (1989a,b). De tar for seg et panel av OECD landobservert fra 1960- eller 1970-tallet og fram til 1985, hvorde har data for netto offentlig gjeld som andel av BNP, enindikator for regjeringens enhetlighet, samt diversekontrollvariable. Regjeringsindikatoren de bruker er envariabel som tar verdien 0 for ettpartiregjeringer, 1 forkoalisjoner med to eller tre partier 1 , 2 for koalisjoner medmer enn fire partier og 3 for mindretallsregjeringer.Analysen består i å regressere endringen i netto gjeld, somer et mål på budsjettbalansen, på regjeringsindikatoren.De finner her en klart signifikant, og kvantitativt ganskestor, effekt av bredden på regjeringen på underskuddet påstatsbudsjettet, noe som tyder på at teoriene vi så på overhar noe for seg og kommentatorene som forfekta en flertallsregjeringsfortreffelighet hadde rett.Men indikatoren på regjeringsform som er brukt her erproblematisk, noe Edin og Ohlson (1991) først påpekte.Når vi har indikatorer som kan ta mer enn to verdier måvi anta at alle økningene har den samme effekten. Herinnebærer det at å gå fra en ettpartregjering til en topartiregjeringhar samme effekt på økt gjeld som det å gå fra enflertallsregjering med fire eller flere medlemmer til enmindretallsregjering. Det er langt fra opplagt. Edin ogOhlson bruker de samme dataene som Roubini og Sachs,men skiller mellom effekten av hvert av nivåene påden politiske indikatoren. Det viser seg at dette gir ganskeforskjellige resultater. Det er minimal forskjell på de forskjelligeformene for flertallsregjering, mens den storeeffekten kommer av å gå fra en flertallsregjering til enmindretallsregjering. I tråd med funnene over er underskuddetpå statsbudsjettet større under en mindretallsregjeringenn under en flertallsregjering.Men så viser det seg at ting ikke er så enkelt. de Haan ogSturm (1997) har tatt for seg Roubini og Sachs sine data idetalj og finner mange tilfeller av feilklassifisering.De hevder faktisk at nærmere halvparten av regjeringeneer feilklassifisert. For Norges del har de for eksempel ikkefått med seg at Ap-regjeringen mistet flertallet i Stortingetetter valget i 1961 eller at overgangen fra Willoch Itil Willoch II førte til at regjeringen fikk flertall. Når degjentar analysen på det korrigerte datasettet visere det segat stort sett all effekten av regjeringsform på budsjettbalansenforsvinner. Flere andre forfattere har ogsåkommet til den samme konklusjonen med å brukeforskjellige sammensetninger av land man ser på ogvariabler man tar med, så det er lite som tyder på noensammenheng mellom regjeringsform og endringer istatens gjeld.Disse studiene har sett på veksten i total offentlig gjeld,mens regjeringen bare vil påvirke gjelda til sentralmyndigheten.For å bøte på dette bruker Volkerink og de Haan(2001) data på totale utgifter fra sentralmyndigheten ogunderskuddet på sentralmyndighetens budsjett. Detteregresserer de på antallet effektive partier i regjeringen,som er definert som en delt på kvadratet av hvert partisandel av regjeringsmedlemmene. Med n partier er målet1/n hvis alle er like store, men bli mindre hvis et parti erdominerende. Dette plukker opp at regjeringen er mindrefragmentert hvis det for eksempel er et stor og et lite partiframfor to like store. Analysen deres viser at fragmenteringmålt ved antall effektive regjeringspartnere har en signi-AKTUELL KOMMENTAR1 Roubini og Sachs (1989a) hevder nivå 2 å bare være for toparti-koalisjoner, mens Roubini og Sachs (1989b) sider detter to- og trepartikoalisjoner, noe som ogsåstemmer med dataene deres.JO THORI LINDØKONOMISK FORUM NR. 9 2005 // 49