Download report - Menon

2.3 Kunnskapsinvesteringer bør rettes mot sterke kompetansemiljøerEn vanlig innvending mot generelle virkemidler er at demangler strategisk perspektiv. Mange etterlyser at Norgesom nasjon skal satse på bestemte næringer eller kompetanseområder.Utbygging av vannkraft og oppbyggingen aven norsk olje- og gassnæring blir gjerne holdt frem someksempler på vellykkede strategiske satsinger fra myndighetenesside (se Reve og Roland, 2002). Begge disseeksemplene dreier seg om politisk tilrettelegging og storeoffentlige investeringer i næringsutvikling basert på naturgittekomparative fortrinn.hvor det er flest potensielle brukere, der kunnskapsnivået(og absorberingsevnen) til brukerne er størst mulig, og derdet finnes et bredt spekter av supplerende vare- og tjenestetilbydere.Dessuten bør investeringene rettes inn mot ogtilpasses behovet i lokale og nasjonale næringsmiljøer. Påden måten blir næringslivet mer avansert og internasjonaltkonkurransedyktig. Denne tankegangen er en viktigbegrunnelse for omlegging av forskningspolitikken i retningstore programmer innenfor Norges viktigste kompetanseområder.Petroleum og sjømat har for eksempel fåttstore, langsiktige programmer, og maritim næring er i ferdmed å følge etter.TEMA NÆRINGSNØYTRALLITETI andre sammenhenger, for eksempel i prosjektet Et verdiskapendeNorge (Reve og Jakobsen, 2001) argumenteresdet for at næringspolitikken bør stimulere næringsklynger,det vil si næringsmiljøer hvor bedrifter og institusjoner errelativt samlokalisert og koblet sammen gjennom produktogfaktormarkedsrelasjoner og andre formelle og uformellerelasjoner. Klynger har selvforsterkende oppgraderingsmekanismersom leder til endogen vekst. Spørsmålet er omstyrke i seg selv kvalifiserer for selektive virkemidler? Store,kunnskapstunge og dynamiske næringsmiljøer trengerikke selektiv støtte, for egenskapene ved klyngene har entiltrekningskraft på bedriftsinvesteringer og kompetanse.Likevel er det grunn til å tro at det vil være samfunnsøkonomisklønnsomt å utnytte kunnskapseksternaliteter i sterkenæringsmiljøer ved å subsidiere kunnskapsinvesteringer.For det første er det grunn til å tro at kunnskapseksternaliteterer større i næringsklynger enn i andre næringsmiljøer,både fordi det er flere som kan nyttiggjøre segresultatene og fordi kunnskapen spres raskere gjennomaktørenes mange og tette koblinger til hverandre. Jo fleresom anvender kunnskapen til produktive formål, destostørre blir den samfunnsøkonomiske gevinsten. For detannet vil evnen til å anvende og utnytte forskningsresultaterforventes å være større i sterke klynger fordi kunnskapsnivåetallerede er høyt. En rekke studier har vist atevnen til å lære er større jo mer kunnskap man allerede har.Et tredje argument for høyere avkastning på kunnskapsinvesteringeri klynger er at sannsynligheten for at innovasjonerblir kommersialisert og løftet ut på internasjonalemarkeder er større i klynger. Det skyldes at tilgangen påkompetanse, kapital og spesialiserte vare- og tjenesteleveranserer større i klynger.Den samfunnsøkonomiske gevinsten av kunnskapsinvesteringerer størst når investeringene rettes mot områder2.4 Er konkurransenøytralitet et godt alternativ?I flere sammenhenger, for eksempel i Industrivalget(NHD, 2005) er (internasjonal) konkurransenøytralitetlansert som et alternativt prinsipp til næringsnøytralitet.Konkurransenøytralitet dreier seg om at en nærings totalerammebetingelser ikke skal være dårligere enn i sammenlignbareland. Dette prinsippet har to fordeler fremfornæringsnøytralitet; at vi ikke risikerer at produktive oginnovative næringer drives ut av landet som følge avaggressiv tiltrekningspolitikk i andre land, og at rammebetingelsenei større grad vil reflektere næringenes internasjonalemobilitet. Konkurransenøytralitet har imidlertidnoen vesentlige svakheter: Den viktigste er spørsmålet omhvor gode rammebetingelsene skal være. Skal de være likegode som de beste rammebetingelsene i andre land, likegode som de nærmeste konkurrentlandene, eller like godesom gjennomsnittet i andre land? Det er i praksis umuligå finne en objektiv «benchmark» for konkurransenøytralitet.I tillegg er det viktig å presisere at politiske rammebetingelserlangt fra er den eneste lokaliseringsfaktor.Bedrifter legger vekt på mange forhold i sine lokaliseringsvalg,for eksempel nærhet til markeder og tilgang påkompetanse og andre ressurser. Det betyr at like vilkår ikkeer det samme som konkurransedyktige vilkår. Det kan dessutenvære vanskelig å forene stabile rammevilkår med likerammevilkår. Et siste argument mot konkurransenøytraliteter at andre lands subsidier og skattelettelser i enkeltetilfeller kan være til fordel for Norge, ved at andre landsubsidier vår import.Summen av disse innvendingene gjør at konkurransenøytraliteter lite egnet som retningssnor for næringspolitikken.Det innebærer likevel ikke at myndighetene kanlukke øynene for utviklingen i andre lands rammebeting-ERIK W. JAKOBSEN ØKONOMISK FORUM NR. 9 2005 // 39