Vernede bygg ikke i bruk - Senter for eiendomsutvikling og ...

2 Litteratur om bygningsvern
2.1 Verneteori
Bygningsvern er et fagfelt som gjennom hele sin historie har hatt en aktiv debatt omkring
fagets premisser. Diskusjonene har gått både internt i faget og eksternt i forholdet til
samfunnet for øvrig. Diskusjonene har dreiet seg om de grunnleggende temaer i faget, så som
(Mørk, 2009):
Hvordan det skal vernes (bevaringsprinsipper)
Hvorfor det skal vernes (verneverdi)
Hva man skal verne (utvalgskriterier)
2.1.1 Bevaringsprinsipper
Bevaringsprinsippene baserer seg fremdeles på to grunnleggende ulike syn, formulert
henholdsvis av franskmannen Eugene Viollet-le-Duc (1814-1879), restaureringsarkitekt, og
engelskmannen John Ruskin (1819-1900), kunsthistoriker og –teoretiker. Viollet-le-Duc var
en rasjonalist og modernist som krevde grundige undersøkelser og dokumentasjon av
restaureringsobjektet slik at restaureringsarkitekten forstod byggverkets konstruktive,
historiske og stilmessige egenart. Målet med restaureringsarbeidet var da å gjenskape byggverkets
egenart, tilbakeføre (restaurere) bygget i dets opprinnelige, enhetlige stil (Viollet-le-
Duc, 2000). Der autentiske bygningsdeler ikke lenger eksisterer, utarbeides en ny kopi, ofte
basert på analogier eller håndverkskunnskap. Senere påføyde bygningsdeler som forkludrer
byggverkets opprinnelige stil kan fjernes. Viollet-le-Duc arbeidet som restaureringsarkitekt i
Frankrike på 1800-tallet, og arbeidet med restaurering av forfalne eller sterkt ombygde kirker,
katedraler og borger. I Norge ble restaureringen av Nidarosdomen påbegynt i 1842. Den
første restaureringsarkitekten, Heinrich Ernst Schirmer, ble kritisert for å arbeide uvitenskapelig,
men den etterfølgende restaureringsarkitekten, Christian Christie, er påvirket av
Viollet-le-Duc’s restaureringsprinsipper (Bye, 2010).
I opposisjon til dette synet stod John Ruskin, preget av romantiske idéer, som mente at
bygningsvernets oppgave er kun med minimale inngrep å konservere byggverket i dets
bestående form. De genuine materielle rester etter et byggverk er den eneste sanne kulturarv
(Ruskin, 2005). Konservatoren har ikke rett til å gjøre inngrep i den historiske arv.
Konservatorens oppgave er å ta vare på byggverkets opprinnelighet og autentisitet gjennom å
bremse forfallet (Ruskin, 2005). For Ruskin var til og med forfallet i seg selv en autentisk
verdi og en naturlig tilstand i et byggverks livsløp. I bevaringsdiskusjonen omkring Hamar
domkirkeruin stod alternativene (Dalen, 2010) blant annet mellom full restaurering (Violletle-Duc)
eller å la ruinene ligge uberørt og åpen for vær og vind (Ruskins prinsipp). Resultatet
ble sikring av Hamar domkirkeruin med et vernebygg, en konservering henimot Ruskins
prinsipper som sikret materialautensiteten, og der vernebygget ga byen det sakrale signalbygget
som den gamle bispebyen engang hadde hatt (Christensen, 2011).
Ruskin og Viollet-le-Duc definerer de to prinsipielle ytterpunkter innenfor bevaringsteorien
og teoriutviklingen etter disse har beveget seg mellom disse to standpunkt. Tilbakeføring blir i
dag kun unntaksvis benyttet.
13