Vernede bygg ikke i bruk - Senter for eiendomsutvikling og ...

Forsvarets landsverneplan omfattet ikke alle bygg og anlegg i Forsvaret. Bygg og anlegg i
aktiv operativ bruk (stridsanlegg) og bygninger fra etterkrigstiden (1945-) ble i liten grad
vernevurdert i Forsvarets landsverneplan (2000). Forsvarsdepartementet har derfor i 2011
igangsatt prosjektet ‘Landsverneplan fase 2 – Den kalde krigs kulturminner’ som skal vernevurdere
all bygningsmasse som tidligere ikke er vurdert. Prosjektet skal avsluttes i 2013.
Prosjektet omfatter strids- og kommunikasjonsanlegg fra den kalde krigen, personalboligene
og arkitektonisk verdifulle bygninger fra den perioden (ref. Riksantikvarens prosjekt ‘vern av
det 20. århundrets arkitektur’). Landsverneplan fase 2 har fått følgende føringer på arbeidet
fra Riksantikvaren
mer detaljert registrering og fremstilling av del II enn for LVP del I,
at større antall teknologiske kulturminner i stor grad vil kreve vernevurdering av
«spesialister»
at det vil bli lagt stor vekt på å vurdere konsekvenser av vern for drift
at man i større grad skal se på alternativer til fysisk vern, for eksempel vern gjennom
dokumentasjon.
Det siste punktet er en vurdering av at dokumentasjon kan være en mer hensiktsmessig form
for vern enn tradisjonell fysisk objektfredning for vern av strids- og kommunikasjonsanlegg i
form av tekniske anlegg eller store fjellanlegg, hvor fysisk bevaring vil innebære store
økonomiske og forvaltningsmessige utfordringer.
Landsverneplaner utarbeidet i de sektorer som påbegynte arbeidet under prosjektperioden til
Statens kulturhistoriske eiendommer har for hvert enkelt bygg beskrevet formål og
begrunnelse for vernet. Forsvarets landsverneplan (del I) ble utarbeidet tidlig, før en klar
norm for dette arbeidet var etablert, og formål og begrunnelse for vernet er angitt i større grad
samlet for de verneverdige bygningene på hver eiendom, og ikke for hvert enkelt bygg.
Detaljeringen i Forsvarets landsverneplan er altså mindre enn i den senere tids landsverneplaner.
Utarbeidelse av forvaltningsplaner for Statens kulturhistoriske eiendommer vil spesielt for
Forsvarets vernede bygninger kunne være et nyttig verktøy for å justere og presisere vernet
angitt i landsverneplanen.
Utvalget av bygninger til en landsverneplan vil, som følge av en massiv gjennomgang av et
større antall bygninger over en kort prosjektperiode, måtte medføre anvendelse av et faglig
skjønn der det endelige utvalget vil kunne diskuteres. Premissene for utvalget av enkeltbygg
kan også endre seg over tid. Dette kan medføre at bygninger som ikke har vært prioritert i en
landsverneplan i ettertid kan bli vurdert annerledes. Det vil derfor kunne dukke opp gode
grunner til å diskutere enkeltobjekter. En landsverneplan bør derfor ikke sees på som en
endelig fastsatt fasit over verneverdier i en bygningsportefølje, som det kanskje er en tendens
til å gjøre (Anker).
Disse forholdene, kombinert med at forskriftsfredning er en forenklet verneprosess som gjør
det adskillig enklere å frede et større antall bygninger, medfører at omfanget av fredete
statlige bygninger vil bli større enn fredete private bygninger.
20