Vernede bygg ikke i bruk - Senter for eiendomsutvikling og ...

For Forsvarssektorens vedkommende tillot rammene for Forsvaret på slutten av 1990-tallet et
større omfang på verneutvalget enn det trolig hadde vært rom for i dag (Anker).
2.3.3 Bevaringsdebatt
Debatten rundt kulturminnevernet i dag dreier seg særlig om utvidelsen av utvelgelseskriteriene
til også å omfatte det 20. århundrets arkitektur.
Arkitekt Erik Langdalen kritiserer i artikkelen ‘Fredningskollaps’ i Aftenposten 01.10.2010
(Langdalen, 2010) utvidelsen av utvelgelseskriteriene innenfor kulturminnevernet, og særlig i
de statlige landsverneplanene. Han påpeker at man tidligere fredet etter kriterier som alder,
sjeldenhet eller nasjonal symbolverdi. Han er kritisk til vern av samtidens arkitektur,
eksemplifisert ved fredningsforslaget for Oslo Lufthavn Gardermoen (Landsverneplan for
Avinor). Han hevder med støtte i den nederlandske kollega Rem Koolhaas (Koolhaas, 2004)
at ‘vi oversvømmes av fredede bygg, mens kriteriene for utvelgelse ikke lenger synes å være
brukbare.’ Han mener at man ikke kan ha en strategi for vern uten å ha en strategi for rivning,
da samfunnet sliter med et stort etterslep av vedlikehold av bygninger fra de to siste århundrene,
mange av dem ubrukelige. Han mener at en bygnings robusthet og evne til å være i
aktivt bruk må være en forutsetning for bevaring.
Omfanget av vern varierer etter hvilken bygningstype man ser på. Av landets bygningsmasse
som helhet er en svært liten andel fredet – 0,15 %. Derimot er 65 % av byggtypen ‘kirke’
fredet, og av Forsvarets bygningsportefølje er 7 % fredet eller vernet. Vesentlig for
diskusjonen er også begrepsbruken. Svært få bygg er fredet i lovens forstand, mens derimot
en mye større portefølje er omfattet av bestemmelser som krever en vurdering i forhold til
verneverdi ved tiltak, slik som Oslo kommunes ‘Gule liste’. Kritikken fra Langdalen rammer i
så fall mer vurderingen som er foretatt i saksbehandling av det enkelte tiltak og ikke bevaring
generelt.
2.4 Bevaring gjennom bruk
Prinsippet om bevaring gjennom bruk er ikke av ny dato. Allerede i forrige århundreskiftet,
etter den nye og utvidede definisjonen av kulturminner som omfattet bevaring av sekulære
bygg fra bondekultur og embedsmannskultur så Riksantikvar Harry Fett at dette kunne
komme i konflikt med andre viktige samfunnsinteresser (Bye, 2010) og slik komplisere
bevaringsarbeidet. Fett skilte derfor mellom ‘døde’ monumenter som skal bevares som sådan,
og ‘levende‘ monumenter som har et praktisk formål i vår tid og derfor kan brukes. Fett
lanserte restaurering og ny bruk som et alternativ til rivning av Tyskebryggen i Bergen.
Datidens Riksantikvar lå her langt forut for sin tid og som først ble fastsatt som politisk mål
ved Stortingsmeldingen ‘Leve med kulturminner’ (Miljøverndepartementet, 2005).
2.4.1 Viollet-le-Duc
Etter Ruskins prinsipper er tilpasning til ny bruk en vederstyggelighet, mens derimot Violletle-Duc
presenterer hvilke prinsipper man bør følge for dette. Han drøfter (Viollet-le-Duc,
2000), (Dansk oversettelse s 40) et tenkt eksempel på installering av oppvarmingssystem
(gassrør) i en kirke:
21