Vernede bygg ikke i bruk - Senter for eiendomsutvikling og ...

Innenfor faget har man stadfestet verneprinsipper det er grunnleggende enighet om gjennom
internasjonale chartre. Venezia-charteret fra 1964 (ICOMOS, 2004a) definerer prinsipper for
kulturminnevernet som fremdeles benyttes både internasjonalt og i Norge. Prinsippene ligger
nærmere Ruskin enn Viollet-le-Duc (Bye, 2010).
Bakgrunnen for charteret var en reaksjon fra fagfolk, hvorav mange modernistiske arkitekter,
på den uhemmede bruken av stilkopiering under gjenoppbyggingen av utbombede byer i
Polen og Tyskland. Til tross for det modernistiske utgangspunktet gjorde charterets fokus på
kulturminners miljø, omgivelser og historie det robust og levedyktig overfor det senere 1960-
og 70-tallets vektlegging av disse prinsippene.
Sentrale prinsipper i Venezia-charteret er blant annet:
En samfunnsmessig bruk av bygget er ønskelig innenfor de begrensninger vernet
setter (artikkel 5)
Bevaring av et kulturminne omfatter også dets omgivelser (artikkel 6)
Flytting av kulturminne bør ikke skje, da det løsriver kulturminnet fra dets miljø og
historie (artikkel 7)
Restaurering må bare skje når det er nødvendig, og nødvendige tilføyelser må bære
preg av vår tid (artikkel 9)
Det er tillatt å benytte utprøvde moderne konserverings- og byggeteknikker dersom de
tradisjonelle teknikkene er uegnede (artikkel 10).
Ombygginger og tilføyelser fra senere tidsepoker skal ikke fjernes, men bevares som
en fullverdig del av kulturminnet og dets historie. (artikkel 11)
Det fremherskende bevaringsprinsippet i norsk kulturminnevern i dag er å se på alle endringer
og tilføyelser som et byggverk har gjennomgått som like viktige for byggets historie - det
historiske ekvivalens-prinsipp. Restaurering ved kopiering vil da være en historieforfalskning,
restaurerte deler må tydelig og ærlig framstå som en ny del. Dette bevaringsprinsippet
ble formulert av italieneren Camillo Boito. (Viñas, 2005) (Bye, 2010) og er også å
finne i Venezia-charterets artikkel 9 og 11.
Restaureringsprinsippet brukes likevel der byggverkets historiske verdi er den primære verneverdien.
Statsbygg restaurerer i skrivende stund Eidsvollsbygningen med året 1814 som
referanseår.
2.2 Verdivurderinger
I Contemporary Theory of Conservation (Viñas, 2005) beskriver Salvador Muñoz Viñas
gjeldende bevaringsteori. Bevaringsobjekter velges ut som dette enten fordi det er et objekt
som symboliserer et minne og kan kommunisere en historie eller fordi de utgjør vitenskapelig,
historisk dokumentasjonsmateriale, ref for øvrig kulturminnelovens formålsparagraf (§1):
‘’Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av
vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.
14