Vernede bygg ikke i bruk - Senter for eiendomsutvikling og ...

Bygg og anlegg i en landsverneplan er inndelt i to vernekategorier, bygg og anlegg som skal
fredes etter Kulturminneloven (verneklasse 1) og bygg og anlegg som vernes i kraft av
landsverneplanen, men uten formell lovbeskyttelse (verneklasse 2). Fredning omfatter ofte
både byggets interiør og eksteriør. Bygg i verneklasse 2 er bare beskyttet mot rivning eller
endring av eksteriøret. Bygg og anlegg i verneklasse 2 skal være underlagt et selvpålagt
statlig internt vern, og der Riksantikvaren kun kommer inn dersom bygningene ønskes revet,
solgt eller tatt ut av Landsverneplanen. Bygg og anlegg i verneklasse 2 anbefales regulert til
hensynssone etter plan- og bygningsloven. Regulering til bevaring er mest aktuelt når vernede
bygninger går ut av statlig eie.
Kulturminneloven ble i år 2000 endret slik at det ble mulig å frede kulturminner i statlig eie
etter forskrift. Landsverneplanen gir utvalget og vernebegrunnelser for de fredningsverdige
byggene i verneklasse 1. Fredningen gjøres som regel som en egen forskrift med hjemmel i
Kulturminnelovens § 22a Fredning av byggverk og anlegg i statens eie, såkalt forskriftsfredning.
Rettsvirkning og konsekvensene av forskriftsfredning er den samme som ved
vedtaksfredning av enkeltbygg (Kulturminnelovens §15). En forskriftsfredning forenkler
fredningsprosessen, og har medført at et stort antall statlige eide bygninger har blitt fredet de
siste årene.
2.3.2 Forsvarets landsverneplan
De fleste bygg og anlegg i Forsvarets landsverneplan med verneklasse 1 ble fredet 6.mai 2004
som egen forskrift med hjemmel etter Kulturminnelovens § 22a. Formålet med fredningen av
bygningene og anleggene i Forsvarets landsverneplan er å (Forskrift, 2004)
«sikre og bevare et representativt utvalg bygninger og anlegg knyttet til hele spekteret av
Forsvarets virksomhet. De fredede kulturminner skal vise den militærhistoriske utviklingen
fra 1700-tallet og fram til i dag.»
Landsverneplanen for Forsvaret (Forsvarets bygningstjeneste, 2000) har anvendt de samme
kriterier for vern som i kulturminnevernet for øvrig, men har vektlagt miljøverdi dvs.
prioritert vern av hele bygningsmiljøer framfor vern av enkeltbygninger. Den militærhistoriske
verdien har vært et selvstendig utvalgskriterium. Mellom ellers like anlegg har den
framtidige bruksverdien vært bestemmende for utvalget. Da de fleste av Forsvarets bygninger
(unntatt de Nasjonale festningsverk) er bygget etter 1885, da opprustningen henimot unionsoppløsningen
begynte, har føringene for vern av det 20. århundrets arkitektur vært en viktig
premiss i utvalget.
Forsvarets landsverneplan definerte en egen kategori: Militærhistorisk landskap. I et militærhistorisk
landskap skal bygning- og anleggsrester bevares som spor etter militær aktivitet og
kan ikke fjernes.
Omstillingen av Forsvaret fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar som følge av den
kalde krigens slutt medførte fra årtusenskiftet en storstilt avhending og omdanning av
bygningsmasse. Bygningsmassen i sektoren ble redusert fra 6,0 mill.m² i 2002 til 4,3 mill.m² i
dag. Landsverneplanen for Forsvaret var en forutsetning for en rask avhending av bygningsmasse,
da avhending av statlige bygg krever en vurdering av kulturhistorisk verdi.
19