Nordisk Tidskrift 1/12 (PDF 505 KB) - Letterstedtska föreningen

Roald Amundsen: Forsker eller grobian? 13
Figur 3. Kart over Nordøstpassasjen, med “Maud”s rute og overvintringsstedene ved
Kapp Tsjeljuskin (“Maudheim”) og Ajon Island utenfor Kolyma munningen, samt Nome
i Alaska (“Maud”- I, 1918-1920) (Modifisert fra Dahl og Lunde, 1976).
Med på ferden var nu Amundsens nye funn, den senere berømte professor
og direktør for Norsk Polarinstitutt, Harald U. Sverdrup, som ledet de
vitenskapelige undersøkelsene, eftersom Amundsen mer og mer går over i en
forskningsdirektørrolle. Og som på “Gjøa”-ferden gjorde de astronomiske,
meteorologiske og magnetiske observasjoner, samlet geologiske prøver,
gjorde tidevannsmålinger, tok en rekke billeder, og skjøt 41 isbjørner i løpet
av vinteren (Amundsen, 1921).
De kom løs fra isen 11. september 1919, men ble på nytt stoppet av isen
ved Ajon Island (Fig. 3) bare et par uker senere, og må overvintre på nytt,
uten å ha kommet i posisjon for en transpolar drift. De fortsatte med en god
del registreringer, men Sverdrup dro nu på en seks måneders reise inn i landet
for å studere tsjuktsjernes seder og skikker, og samlet i tillegg en rekke bruksgjenstander
fra deres leveområde i Tsjukotka, lengst øst i Sibir. Resultatene fra
disse studiene er publisert i en egen bok (Sverdrup, 1921).
Og mens Amundsen selv overtar som kokk, sender han Helmer Hanssen og
Oscar Wisting like før jul på en ufattelig sledetur via Øst Kapp til Anadyr hvor
det er en telegrafstasjon, for å opprette kontakt med omverden. Turen som var
på til sammen 4000 km og tok 195 dager, er beskrevet av Helmer Hanssen i
en egen bok (Hanssen, 1921).
Men så endelig kommer de løs 8. juli og når Nome i Alaska 27. juli 1920,
Nordisk Tidskrift 1/2012