Nordisk Tidskrift 1/12 (PDF 505 KB) - Letterstedtska föreningen

26 Carl Emil Vogt
fred, stabilitet og lignende) måtte ligge til rette før arbeidsgleden kunne vende
tilbake. Med andre ord la han ikke skylden på arbeiderbefolkningen, men
på lederne – politikerne og diplomatene som hadde hatt skylden for krigen.
De måtte først skape fred, tillit og stabilitet før arbeiderne kunne gjenvinne
arbeidsgleden. Det er helt klart at Nansen ikke mente at sosiale reformer var
en forutsetning for fred.
I 1926 holdt Nansen sin berømte tale ”Ingen Krig mere” til vinnerne av
Nobels fredspris. Der snakket han om verdenskrigens fire jammerår og håpet
som fulgte. 14 Men likevel hadde dagen latt vente på seg. Versaillesfreden hadde
vært et klassisk eksempel på en ydmykende fred diktert av seierherrene. Han
ga uttrykk for tanker han på ingen måte var alene om ved å snakke om mistilliten
mellom folkene, hatet som bredte seg, alt snakket om ”neste krig”. Denne
utviklingen måtte snus ved et mentalitetsskifte, og dette skiftet så han komme
med Tysklands opptagelse i Folkeforbundet. Nansen hadde selv en del av æren
for det som utsending fra Folkeforbundet som forhandler til Tyskland i 1924.
Mentalitetsskiftet skulle lege folkesjelen som han mente var skadet av den
forråelsen krigen hadde ført til.
I talen til prisvinnerne i 1926, som hadde fått prisen nettopp for Tysklands
opptagelse i Folkeforbundet og avtaler om voldgift som fulgte med, spurte
Nansen hva som mentes med utsagnet ”ingen krig mere!”:
... det er ingen krig mere av noensomhelst art, ingen angrep mere, intet mer av
de blodige og hensiktsløse sammenstøt som så lenge har besudlet menneskeslektens
historie. Det er et arbeid for å rense folkenes politikk i verden for
anvennelsen av makt, og fra unnertrykkelse av andre i enhver form, for å fri
os nu og for altid – som vi i vår generasjon kan fri os hvis vi ønsker å gjøre
det – fra den heslige uterlighet som krigførsel mellem menneskeslektens forskjellige
deler er, det være sig mellem lannene eller innen lannene. 15
Han inkluderte altså borgerkriger i sitt krigsbegrep, noe som langt fra var
vanlig. Krig ble ofte, i tråd med folkeretten, definert som krig mellom stater.
Dessuten er det grunn til å merke seg at han ikke eksplisitt fordømte forsvarskrig
mot angrep, selv om også det ville forsvinne om muligheten for militære
angrep forsvant. Nansen var altså ikke blitt en konsekvent pasifist. Det ble han
heller aldri. Han skilte mellom en legitim og moralsk riktig krig (forsvarskrig)
som kunne være positiv for nasjonen, mens en illegitim og amoralsk krig
(angrepskrig) var negativ.
Fravær av krig kan forstås som hans definisjon av fred. Fred var forøvrig
et begrep han nesten ikke benyttet i talen til fredsprisvinnerne, sannsynligvis
nettopp for å unngå sammenblanding med sosial fred eller religiøs fred. Han
understreket igjen at først måtte freden trygges gjennom å drepe militarismens
uhyre og stanse undertrykkelse. Først deretter kunne sosiale reformer komme.
Han la vekt på at krig kunne unngås, den var et valg: ”Krig skyldes ingen
Nordisk Tidskrift 1/2012