Nordisk Tidskrift 1/12 (PDF 505 KB) - Letterstedtska föreningen

Fridtjof Nansen og norsk utenrikspolitikk 33
betydning som politiker i den formative fasen av moderne norsk politisk rikshistorie
enda større enn hans rolle som kongemaker i København skulle tilsi.
Statsformdebatten i 1905 var hard og høylydt. Kanskje var det Nansen
som avgjorde den. Kanskje var det Nansens utmeisling av en forestilt britisk
garanti som gjenytelse for et forestilt norsk-britisk interessefellesskap basert
på fyrstelige blodsbånd, som gav republikanerne det skudd for baugen som
kom til uttrykk da prins Carl ble valgt til Norges konge med navnet Haakon
VII i den folkeavstemningen som avsluttet 1905.
Nettverksbyggeren
I 1915 ble Nansen formann i Norges Forsvarsforening. Han utgav brosjyren ”Før
det blir for sent”. Året før hadde den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin
gjort et tilsvarende forsøk på svensk side på å styrke forsvaret. De to hadde
vært konkurrerende propagandister for sine land i London i 1905. Nå konkurrerte
de i antiparlamentarisk aksjonisme. Her var det Hedin som gikk av med
seieren. I 1914 var han taleskriver for kong Gustav V:s beryktede borggårdstale,
og dermed delaktig i avsettelsen av den sittende svenske liberale regjering med
den begrunnelse at de lave forsvarsbevilgningene krevde det. Nansen greide
ikke det samme i 1915 – selv om han av hele sitt hjerte mente at statsminister
Gunnar Knudsens flegmatiske forsvarspolitikk var en fare for rikets sikkerhet.
Tvert imot lot han seg rekruttere av den samme Gunnar Knudsen for å redde
landet fra sult og arbeideropprør ved å dra til Washington i 1917.
Historikeren Donald Lee Haugen har undersøkt Nansens amerikaforhandlinger
1917-18 i størst detalj. Han konkluderer at den forsyningsavtalen som
ble resultatet var en diplomatisk seier for Norge. Men det var ikke slik – ikke
denne gangen heller – at Nansen bestemte de krigførendes interesser og dermed
de alliertes Norge-politkk. Nansen beredte veien, kanskje, for at Norge
kom seg gjennom krigen uten sult og tilhørende sosiale uroligheter.
Men først og fremst hadde hans amerikanske reise mer langsiktige og mer
indirekte konsekvenser for Norge. Hans nærvær i den amerikanske hovedstaden
gikk ikke upåaktet hen; hans internasjonale berømmelse åpnet her – som i
London – alle dører til maktens politiske og sosiale salonger. Han tiltrakk seg
her som ellers menn så vel som kvinners beundrende blikk som den nordmann
som personifiserte vikingen. Her som ellers fikk han representere og presentere
det offisielle Norges fortolkning av verden og av framtiden. Kanskje kom
det til uttrykk da denne verden skulle ”fordeles” mellom seiersmaktene etter
første verdenskrig, som det het den gang.
Paradoksalt nok ble fredskonferansen etter første verdenskrig en viktig
begivenhet for det nøytrale Norge. Norge ble nemlig en av vinnernasjonene
på Paris/Versailles-konferansen med dens tallrike traktater. En av disse – en
Nordisk Tidskrift 1/2012