Nordisk Tidskrift 1/12 (PDF 505 KB) - Letterstedtska föreningen

34 Roald Berg
av de minst spektakulære, riktignok, var nemlig Spitsbergen-traktaten av
1920, som gav Norge rett til svære landområder i ishavet. På basis av denne
traktaten overtok Norge suvereniteten på Spitsbergen i 1925, og ble dermed
en ledende polarnasjon.
For utformingen av norsk polarpolitikk betydde Nansen lite både før og
etter Spitsbergen-traktaten. Han var ingen polaraktivist, men tvert imot. Som
polarhistorikeren Harald Dag Jølle har vist, var han motstander av 1920-årenes
dansk-norske suverenitetskappløp på Grønland; her holdt han på inuitene og
verken på Norge eller Danmark.
Men likevel er det fristende å framsette den hypotesen, som eventuelt senere
forskning får undersøke slitestyrken av, at det nettverket av sentrale politikere
som Nansen opparbeidet i USA under Amerika-forhandlingene, var kjent med
Spitsbergen-problematikken da dette spørsmålet ble reist på fredskonferansen
i Paris, og at Nansen hadde bidratt til å bevisstgjøre Washington-eliten om
Norges eksistens, så å si, og om at Norge var en betydelig polar forskningsnasjon
– i kraft av Nansen, ikke minst. Dermed var kanskje Nansen med på å
jevne veien for at Norge ble et av de land som fikk landutvidelser etter første
verdenskrig – nettopp i de polare havområdene ute i Norskehavet.
Og all den tid Norge dermed ble en av vinnernasjonene på den første
fredskonferansen i Europa hvor amerikanerne hadde hånd om utfallet, kan vi
kanskje antyde at det er påfallende hvordan Norge søkte seg inn under onkel
Sams beskyttende vinger i samme øyeblikk som Albions gamle vinger ikke
lenger hadde den bærekraften som skulle til for å beherske verdenspolitikken.
Dermed er det mulig å antyde at Nansen var med på den første fasen av den
tilpasningspolitikken i norsk sikkerhetspolitikk som ble fullført – noen vil si
fullbrakt – i 1949.
Avslutning
Fridtjof Nansen var professor-politiker av den typen som den norske historikeren
og sosiologen Rune Slagstad skriver om i sin bok om de norske nasjonale
strateger på 1800-tallet. Derfor regner ikke Slagstad ham som en av sin tids
politiske strateger, men som en norsk elitist. Og elitist var han definitivt både i
egne øyne og i andres. Han foraktet politikken fordi den ikke var elitistisk nok;
dette var hans mantra som antiparlamentarisk Stortings- og regjeringskritiker i
1920-årene, og det var det som lå bak hans iherdige deltakelse i flere aksjoner
for å styrte regjeringen til fordel for et ikke-politisk styre, som da angivelig
skulle ha større kompetanse enn de politiske ”dilettanter”.
I 1920-årene engasjerte imidlertid Nansen seg som humanitær- og folkerettspolitiker
i Folkeforbundet. Formelt representerte han endog Norge der,
dog uten noen sinne – heller ikke der – å la seg tvinge inn i rollen som reell
representant for annet enn seg selv og sin egen tro på at ”nestekjærlighet er
Nordisk Tidskrift 1/2012