IS-2167

5. TILRETTELEGGING
5.1 Helhetlig lokalsamfunnsutvikling
Det foreligger relativt god evidens for at det kan skapes forutsetninger for et aktivt liv på
lokalsamfunnsnivå ved å påvirke fysisk miljø, oppmuntre til å gå og sykle, gjennomføre tiltak i
barnehager og i skoler, på arbeidsplasser og i helsetjenesten mm.
Det teoretiske grunnlaget og motivet for å bruke boligområder/lokalsamfunn for å fremme fysisk
aktivitet er overbevisende, men den vitenskapelige evidensen for de positive effektene av
innsatser kan i høyden karakteriseres som moderat. Nylig publiserte systematiske oversikter
over effekten av intervensjoner i lokalsamfunnet for å øke fysisk aktivitet blant barn og ungdom
180 og voksne 181 , tyder på at evidensen er utilstrekkelig, fremfor alt på grunn av metode- og
evalueringsproblemer i mange av originalstudiene. Noen av utfordringene er å kontrollere og
evaluere programmer som er igangsatt lokalt. I følge en systematisk oversikt gjennomført av
Kahn og medarbeidere 182 , finnes det et titalls studier som viser a) en økning i tid brukt på fysisk
aktivitet med i gjennomsnitt 44 % blant deltagerne som var med i intervensjoner på
lokalsamfunnsnivå, b) cirka 20 % økning i mosjon og c) cirka 5 % økning av oksygenopptak. En
annen oversiktsartikkel fra intervensjoner i lokalsamfunnet med sikte på å fremme fysisk
aktivitet blant voksne i arbeidsfør alder ga følgende resultater: 183
Omfattende tiltak i lokalsamfunnet er effektive for å fremme fysisk aktivitet på kort sikt,
og trolig også på lengre sikt dersom innsatsen fortsetter i et mer langsiktig perspektiv.
Tiltak basert på teorier om atferdsendring og som dessuten gir relevant kompetanse,
inkludert forslag til tiltak tilpasset den enkelte, er effektivt for økt fysisk aktivitet over tid.
På lang sikt er det særlig effektivt med intervensjoner som fokuserer på å fremme fysisk
aktivitet på middels intensitetsnivå, som for eksempel spaserturer.
Regelmessig kontakt med spesialist innenfor fysisk aktivitet kan forbedre effekten.
En amerikansk oversikt over intervensjoner for å fremme fysisk aktivitet blant minoritetsgrupper
og personer med funksjonsnedsettelser viste blant annet at tidligere innsatser ikke har vært
effektive i å øke fysisk aktivitet blant minoritetsgrupper. Videre viser oversikten at det foreligger
svært få vitenskapelige studier på slike grupper, og ingen intervensjoner er identifisert som har
fokusert på personer med følgende funksjonsnedsettinger: rullestolavhengige, synsskadde,
individer med psykiske problemer, multippel sklerose, andre neurologiske sykdommer eller
44