IS-2167

mosjon. Deltagelse i friluftsliv, uorganisert egentrening, treningssenteraktivitet og aktivitet i
hverdagen er vanligere enn deltagelse i organisert idrett blant voksne. Det vurderes å være en
utfordring å utvikle tilbud som i større grad er inkluderer og skaper miljøer hvor deltagerne blir
værende. Endringene i aktivitetsmønster har ført til en dreining i hva slags anlegg som er
relevante for høy deltakelse. En utfordring ligger både i å vurdere hva slags anlegg som vil bidra
til mer aktivitet i idretten, og å prioriterte anlegg som vil være mest attraktive for den generelle
befolkningens aktivitetsvaner. I tillegg er det behov for flere typer nærmiljøanlegg for
uorganiserte aktiviteter i områder der mennesker bor.
Det er kostbart å delta i enkelte idretter. Det bør være et mål å finne fram til ordninger som gjør
det mulig for alle å delta. I Danmark har man innført ordninger der kommunale anlegg stilles
gratis til disposisjon for barn og unge opp til 25 år. Videre vises kjønnsforskjellene i deltakelsen
og organisering av idretten å være en utfordring. Mange forbund og lag vurderes å ha gjort en
stor innsats for å integrere minoritetsbefolkningen i sine aktiviteter, men her er det fortsatt et
potensial, særlig knyttet til jenter. Det samme gjelder inkludering av funksjonshemmede.
Friluftsliv i ulike former aktiviserer en betydelig del av den norske befolkningen. Sektoren
vurderes å være lite prioritert relatert til omfanget av aktiviteten. Ni av ti nordmenn er med på
en eller annen form for friluftsliv gjennom året. Økt støtte til tilrettelegging for friluftsliv i
nærmiljøet anses å være et godt grep for økt fysisk aktivitet. Tilrettelegging og sikring av parker,
grøntområder, gangstier og merkede turstier er eksempler på tiltak som er gode på
befolkningsnivå, og hvor man ser positiv påvirkning av aktivitetsnivået. Implementeringen av ny
strategi for et aktivt friluftsliv er viktig.
Treningssentre og andre private tilbud har det siste tiåret hatt en betydelig vekst og vist seg å
være en attraktiv og hensiktsmessig arena for fysisk aktivitet. Ut fra et ulikhetsperspektiv vil det
være fordelaktig å arbeide for at tilgangen blir lik for alle. Forbedringspotensialet ligger blant
annet i å få til en bedre prispolitikk for å unngå et sosialt skille og nå flere av de som er inaktive.
Subsidiering av denne typen tilbud vil kunne føre til mindre sosiale forskjeller. Det er
betydningsfullt å styrke mulighetene for etablering av treningssentre lokalt. Dette kan gjøres i
samarbeid med kommuner.
Helse- og omsorgstjenesten møter daglig en stor mengde personer med økt risiko eller utviklede
livsstilssykdommer som kan forebygges og behandles ved å benytte fysisk aktivitet som
intervensjon. Helse- og omsorgstjenesten kan og bør derfor i større grad bidra til å øke fysisk
aktivitetsnivået i befolkningen. Dette gjelder spesielt blant risikogrupper hvor fysisk aktivitet har
dokumentert effekt i primær-, sekundær- og tertiærforebygging. Det er avdekket mangelfull
kunnskap hos medisinstudenter om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse. Dersom vi
skal øke bruken av fysisk aktivitet som både forebyggende, behandlende og rehabiliterende
tiltak innen helse- og omsorgstjenestene må kompetanse hos helse- og omsorgspersonell økes
85