3.2 Landskapsregion16HøgfjelletiSørNorge Kart3.2Landskapsregion16,fordeltpå13underregioner.(O.Puschmann.2005) AurlandNaturverkstad Rapport02<strong>2009</strong>side34
LANDSKAPETS HOVEDFORM * lite virkelig høyfjell * enkelte lågfjells- og fjelldaler inngår * ulike hovedformer * avrunda; paleiske-, storkupert hei/vidde * glasiale/alpine form. LANDSKAPETS SMÅFORMER * blokkmark, raskjegler & jordvalker * snaue bergflater * alpint; botner/tinder og veldig bratt * ellers; mer avrunda BRE,VANNOG VASSDRAG mange varige bre-, is- og snødekker * snø/is skaper fjerne blikkfang/goldt preg * mange småbreer * botn- og dalbreer * brefargede vann * sildrebekker & elver * fossefall rolige løp VEGETASJON * goldt og karrig * høyfjellsmassivene ”mangler” høyerestående vegetasjon * skorpelav, moser og musøre; snøleier * vegetasjon i lavere reg.deler (reg.14-15) JORDBRUKS MARK * minimal betydning * kun i ”utkantsdaler” * tidl.; seterdrift i daler * utstrakt fjellbeiting, særlig sau, noe storfe * reinsdyr; karakterart LANDSKAPSREGION16HØGFJELLETISØRNORGE Landskapsregionenbestårav13underregioner1 Bare en liten del av den sørnorske fjellheimen er virkelig høyfjell, dvs med store sammenhengende høyder over 1500 meter. Spennet i regionens hovedformer er stort, noe som bl.a. skyldes at samtlige u.regioner også har en del lågfjellsområder og høytliggende fjelldaler inne blant sine høyfjellsmassiver. Det som likevel særpreger regionen er høyfjellas ruvende innslag, enten som markante vegger i dalrom og vidder, eller som høytliggende isolerte fjelltopper, tindrekker og platåer. De regionale forskjellene bestemmes helst av høyfjellas ulike hovedformer. Lengst i sør har f. eks u.reg. 16.1-3, godt avrunda former, og de høyestliggende områdene gjerne har overflater med preg av storkupert hei og vidder. Men også her fins det steile brattkanter og smådaler. I de mer midtre/vestliggende områdene, særlig i Jotunheimen, rundt Snøhetta og regionens fjell i Møre og Romsdal er det derimot et langt villere alpint preg. Her er høyfjellsformasjonene som oftest formet av lokale botnbreer som over tid har meislet ut stadig bratte fjellsider og tinder. Lenger øst, dvs. både langsetter Ottadalen og på Dovrefjell har fjellene godt avrunda paleiske former, med innslag av områder med storkuperte vidder. Blokkmark, raskjegler og jordvalker er de vanligste løsmasseformene oppe i det virkelige høyfjellet. Det som likevel mest preger høyfjellet er nakne bergflater. Den største forskjellen mellom regionens ulike fjellområder avhenger imidlertid av om hovedformen har alpint preg eller ikke. F. eks har Jotunheimen og fjellene i Møre og Romsdal et betydelig alpint preg, med stupbratte fjellsider og tinder gravd ut av botnbreer. I slike alpine fjellområder ses også utallige rasbaner i de bratte fjellsidene. Som et motstående eks. er Dovrefjell, bortsett fra selve Snøhetta-området, svært annerledes. Her er terrenget vesentlig mer avrunda, dalsidene langt slakere og som oftest dekt av blokkmark eller morener. Mange av regionens fjellsider har små og store botner. Dalene ender i bratte vegger, ofte med mer eller mindre hengende bretunger over seg. Foran alle bretungene ses kraftige morener. Pga. store mengder bregrus og slam har elvene skåret seg ned i trange gjel, noe som viser vannets slipende kraft. I regionens lavereliggende deler, dvs enkelte fjellvidder og fjelldaler, er småformene mer som beskrevet i reg. 14 og 15. Pga. en høy beliggenhet har regionen mange små og store areal med varige bre-, is- og snødekker som sterkt preger høyfjellslandskapene. Både ved at de framhever regionens høyestliggende topper som visuelle og fjerne blikkfang, og ved at de ytterligere forsterker et gold og ekstremt landskap. Her fins mange små og middelsstore breer, og bare Jotunheimen har ca. 10 % av landets brearealer. De fleste av breene ligger vest for vannskillet, mest fordi nedbørsmengdene avtar dramatisk på østsiden. Mest utbredt er små henge- og botnbreer. Sistnevnte er særlig utbredt i alpine fjellområder. Størst av regionens breer er dalbreene som fyller opp små høytliggende daldrag. De er særlig utbredt i Jotunheimen. Også det ”opptinte” vannet er en svært sentral landskapsfaktor. Særlig de mange små og store turkisblakkede brevann- og elvene. Vanlig er også utallige pytter, tjern, middels store vann og innsjøer. Disses beliggenhet varierer veldig fra dype botntjern og sjøer innunder stupbratte tinder, til grunne senkninger i mer åpent viddelandskap. Karakteristisk er også utallige smeltevannsbekker som sildrer på kryss og tvers nedover mot lavereliggende landskapstyper. Også mange små og store elver, med sine ofte hyppige vekslinger mellom fossefall, stryk og roligere løp, er sterkt med på å prege regionen. Ferdsel i fjellet på forsommeren gir ofte vriene møter med disse. Høyfjellsmassivenes mest karakteristiske trekk er at det fra 1500 meters høyde og oppover nesten ikke finnes høyerestående vegetasjon, dvs urter, gras og halvgras. Her er naken blokkmark og glattskurt fjell enerådende, og det som oftest gir liv til fjellet er ulike typer skorpelav. I enkelte områder kan store forekomster av ulike typer skorpelav gi et visst fargeskjær på de ellers ødslige og karrige omgivelsene. Også enkelte mosearter kan være utbredt, særlig på langsomt flytende jordvalker eller som kildemoser rundt friske oppkommer, smeltebekker og ekstreme snøleier. I slike miljøer trives også den forveda planten musøre. Forekomster av øvrige urter og gras er helst mer sporadisk, og ofte betinget av at ulike optimale forhold er tilstede lokalt. Arter her er bl.a. issoleie, fjelltimotei, fjellrapp, geitesvingel, rabbesiv, rabbestarr, greplyng, moselyng, høyfjells-karse m.fl. I lavereliggende strøk, som forøvrig dekker store deler av regionens totalareal, øker artsmangfoldet og vegetasjonsdekkene blir mer sammenhengende. Se for øvrig vegetasjonsbeskrivelsene under lsk.regionene 14, 15 og 17. Regionens jordbruksdrift er helt ubetydelig. Her finnes kun 24 gardsbruk fordelt på 5 u.regioner, og de ligger naturlig nok i regionens lavest liggende fjelldaler og i grenselandet mot omkringliggende regioner. For regionens landskapskarakter har de altså ingen betydning. I tilsvarende fjelldaler finnes også enkelte eldre, men spredte setermiljøer. Kun et fåtall er fortsatt i drift. Fordi regionens lavestliggende terreng mange steder har svært gode og saftige fjellbeiter, kan enkelte mindre områder ha et betydelig beitepreg. Her slippes nemlig fortsatt mange husdyr, helst sau, på sommerbeite. Sauen har også den vanen at den gjerne trekker opp i høyden etter hvert som vegetasjonen spirer. Det er derfor ikke uvanlig at man også ser sau som beiter på relativt høytliggende snøleier. Det mest karakteristiske beitedyret i det norske høyfjellet er likevel reinsdyret, og regionen har store bestander av både vill- og tamrein. På varme sommerdager trekker de gjerne opp på småbreer og varige snødekker. Mest for å redusere insektplagen, men også for å beite på de høyestliggende og næringsrike snøleiene. *** *** *** _ _ AurlandNaturverkstad Rapport02<strong>2009</strong>side35
Change language