Landskapstyper i Hordaland 2009 - Fjell kommune

LANDSKAPETS
HOVEDFORM
* to hovedtyper; slake
platåbreer & bratte
brearmer
* landform varierer
* bretunger ofte
synlig
i andre regioner
LANDSKAPETS
SMÅFORMER
* bretunger
* nunataker, tinder,
fjellformer, flåg
* ulike morenetyper
* sandurflater
BRE,VANNOG
VASSDRAG
* 95 % is i en isbre
* kupert fjellandskap
under platåbreene
* slamholdig
brevann,
smaragdgrønn farge
VEGETASJON
* få arter nærmest
brekanten
* ulike
suksesjonsstadier
og frodighet i
avstand fra brekant,
særlig i
lavereliggende
områder
JORDBRUKS
MARK
* ikke jordbruksdrift
* stedvis noe beite
* tidligere; isutak fra
fjordnære breer
LANDSKAPSREGION17BREENE
Landskapsregionenbestårav8underregioner1
To hovedtyper brelandskap finnes; et karakterisert av store platåbreer som dekker over store fjellhøyder,
og ett fjellandskap der mindre botn- og dalbreer, evt. små platåbreer, er sterke visuelle innslag. Regionens
breer har begge typer. Hvor breer finnes avhenger av glasiasjonsgrensen. Den faller i vestlig retning mot
kysten og nordover. For Hardangerjøkulen ligger glasiasjonsgrensen 1650 m o.h., ved Ålfotbreen i
Nordfjord rundt 1200 m o.h., mens for Øksfjordjøkelen på grensa Troms/Finnmark er den på 850 m o.h.
Landformen som regionens breer omgis av varierer mye. Hardangerjøkulen ligger f. eks i et storkupert
viddelandskap, Folgefonna og Ålfotbreen omgis av mer avrunda paleiske fjellformer. Jostedalsbreen og
Svartisen har paleiske fjellformer i øst og mer viltre glasiale tindefjell i vest. Blåisen/Sulitjelmaisen omgis
mest av paleiske fjellformer, men også mot storkupert hei i sør. Øksfjordjøkelen omkranses av glasiale
fjellformer. Samtlige av regionens breer har flere brearmer. Disse er gjerne synlige i tilstøtende regioner.
Jostedalsbreen, den største breen på det europeiske fastlandet (ca.480 km2), har bl.a nær 50 bretunger
(utløpere) som siger ned i omkringliggende daler.
Til ”småformene” hører også markante fjelltopper som stedvis både er symboler og landemerker for noen
av breene. Eks. er Lodalskåpa (2083 m.) i Jostedalsbreen og Suliskongen (1907 m.) i Sulitjelmaisen. I
ytterkant av de fleste breer ser man både aktive breprosesser og ”ferske” former etter nylig tilbaketrukne
breer. Fordi breene er fintfølende mht. klimaendringer, vil særlig platåbreenes utløpere/bretunger rykke
fram/tilbake avhengig av årvisse nedbørsmengder og sommertemperaturer. I den ”lille istid” rundt 1750,
rykket f. eks de største dalbreene fram flere km, mens de i en påfølgende tilbakesmeltingsfase etterlot et
intrikat system av endemorener. Ofte ses derfor ulike morenemønstre nær dagens bretunger. Endemorener
(ryggformer parallelt med brefronten), drumliner (rygger mot brefronten) eller et hauget
bunnmoreneterreng er eks. på småformer breen etterlot, samt sandurflater bygd opp av grus og sand fra
slamrike bre-elver. Også isløse fjellsider, steile fjellvegger, nunataker, tinder
og topper, skarpe egger og brebotner er en del av brelandskapets småformer.
I høyfjellsområder ser man utover sommeren både spredte snøflekker, fonner og varig is. Skillet mellom
snø og isbreer settes ved bevegelse i selve massen. I snøfonner er det ikke bevegelse, og de regnes derfor
ikke som breer - selv om de overlever en sommer eller to. I en bre er ca. 95 % av massen is. Snøen som
ligger oppå, og ofte dekker store arealer, er altså en ubetydelig del av en bre. Regionens kåpebreer ses
gjerne som en jevn iskappe over et høyfjellsplatå, mens landskapet under kan være svært kupert. Her er
både dype daler og høye fjelltopper, dvs et fjellandskap likt det man ser rundt breene i dag. Is tykkelsen
varierer fra 10 til 600 meter. Rundt store brekompleks finnes utallige vannforekomster, som bredemte
sjøer, fjellvann, bekker og breelver. På sensommeren gir tilførsel av slamholdig brevann mange bresjøer
og elver en blakket smaragdgrønn farge. Breer er store lagre av vann, og er dermed også berørt av
vannkraftutbygging. Samtlige av regionens breer er i større eller mindre grad berørt av utbygging.
Det er et kjent biologisk prinsipp at jo hardere livsvilkår jo færre arter. Regionens breer ligger i barske
strøk, og artsutvalget nærmest platåbreene er derfor lite. Alle høyere planter ved brekanten er urter, -
unntatt vierarten museøre. Har breen gjort et fremstøt nede i dalene, som f.eks. på 1700-tallet, ligger de
blottlagte områdene etter tilbaketrekningen lavere, og plantene gjenerobrer terrenget fortere. Nær mange
bretunger ses derfor tett skog der det var is for 250 år siden. I høyfjellet går utviklingen mye
langsommere. På det store området mellom breene og 1750-morenen ved Blåisen på Finse, i ca. 1500
meters høyde, ses fortsatt stort sett bare pionerarter. Her finnes ikke sammenhengende vegetasjonsdekke,
men kun spredte forekomster av enkelte fjellurter og gras. I lavereliggende og is løse deler, dvs. i mellomog
lav alpin sone, ses ofte sammenhengende vegetasjonsdekke, selv ganske nær breene.
Vegetasjonstypene her kan variere fra snøleier til ulike typer ris- og lynghei, tørrgrasbelter, vierkjerr eller
frodig bjørkeskog
Naturlig nok er det ikke dyrka mark rundt selve breene. Likevel vil det finnes landskapsrom der
jordbruksmark er en del av en frodig dalbunn, og hvor f. eks en brearm eller et breplatå danner en mer
perifer kulisse. Som regel ligger slike jordbruksområder i tilstøtende landskapsregioner. Kun 20 dekar
jordbruksmark er registrert innenfor regionen. Vegetasjonen er derimot stedvis betydelig beitepåvirket, da
både rein og sau beiter på evt. gras- og mosesnøleier inn mot brekanten. På varme sommerdager søker
også reinsdyra seg opp til høytliggende is- og snøflekker for å redusere insektplagen og kjøle seg ned.
Som et kuriosum nevnes at det fra enkelte breer, fra ca.1925-50 også foregikk en betydelig is-utvinning.
Mest kjent er Øksfjordjøkelen som den gang kalvet rett i fjorden, og hvor fiskere samlet is for kjøling av
fisk. Etter krigen ble det bygd fryserier og kjøleanlegg langs kysten, og i 1949 var det slutt på
isproduksjonen her.
***
***
***
-/**
_
BEBYGGELSE
OGTEKNISKE
ANLEGG
* ikke bebyggelse /
tekn.anlegg på breene
Siden det sjelden er bebyggelse eller tekniske anlegg på breene (unntak; sommerskisenter), kan man tro at
regionen er forholdsvis urørt. Det er imidlertid ikke tilfelle. Da isbreene også er store vannmagasin, har de
fleste breer ett eller flere vassdrag som er utbygd. Likevel finnes det også enkelte større inngrepsfrie
naturområder, og flere breområder har status som nasjonalpark. Mer uskyldige inngrep er utallige
steinvarder på isfrie topper nær breene. De vitner om utstrakt ferdsel over og ved isen. Noen breer har -/*
AurlandNaturverkstad Rapport022009side39