Landskapstyper i Hordaland 2009 - Fjell kommune

LANDSKAPETS
HOVEDFORM
* Fra Gjesdal i Rogal.
til Tingvoll, N-Møre
* belte mellom
fjordmunninger
& fjellreg.
* paleiske former
vanligst
i grov mosaikk
med andre h.former
* U-daler utbredt
* Sunnmøre ”villest”
LANDSKAPETS
SMÅFORMER
* gener. lite
løsmasser
* blokkmark i fjellet
* morener i dalene
* endemorener
* vitringsjord, skifer
* fra slakt til bratt
FJORDEROG
VASSDRAG
* store fjordløp
* langsmale
fjordsjøer
* korte vassdrag
* fosser og stryk
* isbreer og brevann
LANDSKAPSREGION22MIDTREBYGDERPÅVESTLANDET
Landskapsregionenbestårav26underregioner1
Regionen strekker seg fra Gjesdal i Rogaland til Tingvoll på Nordmøre. I grove trekk kan den ses som et
belte mellom fjordmunningene og indre bygdene. Her inngår også flere mellomstore fjellområder mellom
fjordløpene. Pga. regionens vide utstrekning varierer fjordenes omkringliggende landformer mye. Mest
utbredt er mer avrunda paleiske fjellformer, men alltid i en grovere mosaikk med enten større åser,
storkuperte hei og vidder eller mer typiske glasiale fjellformer. U-daler er vanlig inn i de paleiske
fjellområdene, men ses også innskåret i mer storkuperte hei- og viddeområder. Større sammenhengende
områder preget av storkupert hei ses særlig rundt de sørligste Rogalandsfjordene, hvor fjordene gjør dype
hogg i fjellmassivene. Fjordene her er kjent for sine høye og steile bergsider, særlig Lysefjorden. I Ryfylke
og mye av Hordaland er hovedformene mer oppbrutt, og fjordene og dalene ofte trange og mer
uoversiktlige. I Nord-Hordaland og Sogn og Fjordane dominerer mer enkle og store former, men
spennvidden varierer pga grove mosaikker med paleiske fjell, vidder, heier og åser. Sunnmøre har et
betydelig villere preg. Her er stupbratte alpine fjellformer vanlig, særlig i ureg. 22.20 og 22.21. I Romsdal
og på Nordmøre har landskapene et mildere uttrykk. Formene der er mer avrunda, og består hovedsakelig
av større åser og paleiske fjell.
Både langs fjordløpene og oppe i regionens fjellområder er det generelt lite løsmasser. Her dominerer et
tynt og usammenhengende jorddekke i kombinasjon med nakne fjellflater og fjellblotninger. Flere
høytliggende områder har store mengder blokkmark. I de lavereliggende fjorddeler er løsmassedekket
likevel tykt nok til at vegetasjonen gir fjordløpene et betydelig frodig preg. Regionens mange side- og
gjennomfartsdaler har gjerne et langt bedre morenedekke, stedvis med mektige avsetninger. Flere
u.regioner har også større endemorener langs fjordmunningen. I Romsdal og på Nordmøre har landskapet
et mildere uttrykk enn på Sunnmøre, dvs. langt mer avrundet og med større løsmassedekker. Det samme
ses også i deler av Ryfylke og Hordaland på steder med mye vitringsjord og næringsrike skifermorener.
På Sunnmøre har flere underregioner også mye rasmateriale og skredvifter innunder bratte fjellsider.
Regionens sjøvendte landsider varierer fra milde, slake overganger til bratte og steile fjordsider. Flere
steder binder lave eid fjordene sammen.
Store fjordløp særpreger regionen, og de langstrakte vannflatene danner både gulv og ferdselsårer i mange
dyptskårne landskapsrom. I enkelte områder uten sjøkontakt opprettholdes vannspeilet av tilsvarende
langsmale fjordsjøer, bl.a. Viksdalsvatnet, Haukedalsvatnet, Jølstervatnet og Hornindalsvatnet.
Vassdragene er korte og bratte, men med til dels stor vannføring som følge av store nedbørsmengder. Ved
siden av store og små fjordsjøer, er rennende vann et gjennomgående karaktertrekk i regionens daler.
Særlig har sidedalene ofte trange gjel eller høye terskler som elvene kaster seg utfor. Slørete fossefall og
hastige stryk er utbredt både langs fjord og i daler, og lyden av rennende vann preger mange natur- og
kulturmiljøer i dalbunnene. I områder med mer utpregede alpine former ses små breer i nisjer mellom
høye tinder. Brefargede vann og elver fra disse småbreene gir enkelte områder betydelig egenart.
***
**
***
VEGETASJON
* skogen dominerer
* lauv- og bland.skog
* bjørkeskoger vanlig
* edellauvskog
* bevarte lauvingslier
* furuskog/granplant.
* bakkemyrer
Skogspreget er betydelig, og her er store områder med særlig lauv- og blandingsskoger. Både klima og
nedbør har stor innvirkning på vegetasjonstypene. Fra svært nedbørrike områder i vest, avtar et kjølig
oseanisk klima innover i fjordene. Mange steder dominerer lauvskog, særlig med bjørk. Fjellbjørkeskogen
danner regionens øvre skogsgrense. I bratte lier kan bjørkeskog også vokse helt ned til sjøen, særlig på
lokaliteter med lite jordsmonn og stort snøsig. Et regionalt særpreg er et stort innslag av edellauvskog,
særlig i bratte, solvendte fjord- og dalsider. Edellauvskogene varierer, men friske oseaniske utforminger
med ask, alm og noe svartor er vanlig. Regionen utgjør, sammen med reg.23, et av landets kjerneområder
for bevarte lauvingslier. Også oseaniske furuskoger er vanlig, særlig i Hardanger. Over hele regionen har
skogreising med planting av gran hatt et stort omfang - ofte i smale felt oppetter bratte dalsider.
Atlantiske myrtyper er utbredt, men også terrengdekkende bakkemyrer i høgereliggende regiondeler.
Over skoggrensa er ulike typer hei-, og rabbesamfunn vanlig, med innslag av oseaniske arter.
***
JORDBRUKS
MARK
* størst på Vestlandet
* ofte brattlendte
bruk
* ca. 6500 aktive
bruk
* mange småbruk
* mye nydyrking
* grasproduksjon
* største beitedyrreg.
* sau, storfe + noe
geit
* (felles-)seterdrift
Tyngden av vestlandsjordbruket ligger i regionen, med vel 662 000 dekar dyrka mark i drift. Her er
mange bratte bruk, men jorda er dyp og fruktbar og vekstsesongen lang. Vel 6,5 % av total dyrka mark
går under betegnelsen brattlendt, men slike areal utgjør ofte en vesentlig del av jordbruksområdenes
landskapskarakter. Regionen har vel 6 500 aktive gårder, noe som er nest flest i landet (etter reg. 03). Ca.
55 % av gårdene har under 100 da dyrka mark, mens 35 % har mellom 100-200 da. De fleste bruk har god
tilgang på skogs- eller fjellbeiter. Det har vært mye nydyrking i regionen, særlig av myr i fjordenes
bakland og oppe i fjellet. Slike nydyrkingsareal har ofte erstattet marginale teiger, tungdrevne jorder eller
veiløse, nedlagte gårder. Grasproduksjon dominerer og dekker 98 % av all hevdholdt dyrka jord.
Resterende areal har gjerne frukt- eller bærproduksjon, men slike områder ligger gjerne inn mot region
23. Målt i antall beitedyr (sau, geit og storfe) er regionen Norges største husdyrregion med ca. 394 000
dyr (nr. 2 er reg.21 med 273 000 beitedyr). Sauehold dominerer, med vel 285 000 sau/lam på
utmarksbeite. Storfeholdet er og stort (ca. 97 000 dyr), med ca. 26 dyr pr besetning. Enkelte u.regioner
har og bruk med stort geitehold, og regionen har totalt ca. 11 700 dyr. Regionen har fortsatt en del aktive
*/***
AurlandNaturverkstad Rapport022009side76