Landskapstyper i Hordaland 2009 - Fjell kommune

LANDSKAPETS
HOVEDFORM
* lite virkelig høyfjell
* enkelte lågfjells- og
fjelldaler inngår
* ulike hovedformer
* avrunda; paleiske-,
storkupert hei/vidde
* glasiale/alpine
form.
LANDSKAPETS
SMÅFORMER
* blokkmark,
raskjegler
& jordvalker
* snaue bergflater
* alpint; botner/tinder
og veldig bratt
* ellers; mer avrunda
BRE,VANNOG
VASSDRAG
mange varige bre-,
is- og snødekker
* snø/is skaper fjerne
blikkfang/goldt preg
* mange småbreer
* botn- og dalbreer
* brefargede vann
* sildrebekker &
elver
* fossefall rolige
løp
VEGETASJON
* goldt og karrig
* høyfjellsmassivene
”mangler”
høyerestående
vegetasjon
* skorpelav, moser og
musøre; snøleier
* vegetasjon i lavere
reg.deler (reg.14-15)
JORDBRUKS
MARK
* minimal betydning
* kun i ”utkantsdaler”
* tidl.; seterdrift i
daler
* utstrakt fjellbeiting,
særlig sau, noe storfe
* reinsdyr;
karakterart
LANDSKAPSREGION16HØGFJELLETISØRNORGE
Landskapsregionenbestårav13underregioner1
Bare en liten del av den sørnorske fjellheimen er virkelig høyfjell, dvs med store sammenhengende
høyder over 1500 meter. Spennet i regionens hovedformer er stort, noe som bl.a. skyldes at samtlige
u.regioner også har en del lågfjellsområder og høytliggende fjelldaler inne blant sine høyfjellsmassiver.
Det som likevel særpreger regionen er høyfjellas ruvende innslag, enten som markante vegger i dalrom og
vidder, eller som høytliggende isolerte fjelltopper, tindrekker og platåer. De regionale forskjellene
bestemmes helst av høyfjellas ulike hovedformer. Lengst i sør har f. eks u.reg. 16.1-3, godt avrunda
former, og de høyestliggende områdene gjerne har overflater med preg av storkupert hei og vidder. Men
også her fins det steile brattkanter og smådaler. I de mer midtre/vestliggende områdene, særlig i
Jotunheimen, rundt Snøhetta og regionens fjell i Møre og Romsdal er det derimot et langt villere alpint
preg. Her er høyfjellsformasjonene som oftest formet av lokale botnbreer som over tid har meislet ut
stadig bratte fjellsider og tinder. Lenger øst, dvs. både langsetter Ottadalen og på Dovrefjell har
fjellene godt avrunda paleiske former, med innslag av områder med storkuperte vidder.
Blokkmark, raskjegler og jordvalker er de vanligste løsmasseformene oppe i det virkelige høyfjellet. Det
som likevel mest preger høyfjellet er nakne bergflater. Den største forskjellen mellom regionens ulike
fjellområder avhenger imidlertid av om hovedformen har alpint preg eller ikke. F. eks har Jotunheimen og
fjellene i Møre og Romsdal et betydelig alpint preg, med stupbratte fjellsider og tinder gravd ut av
botnbreer. I slike alpine fjellområder ses også utallige rasbaner i de bratte fjellsidene. Som et motstående
eks. er Dovrefjell, bortsett fra selve Snøhetta-området, svært annerledes. Her er terrenget vesentlig mer
avrunda, dalsidene langt slakere og som oftest dekt av blokkmark eller morener. Mange av regionens
fjellsider har små og store botner. Dalene ender i bratte vegger, ofte med mer eller mindre hengende
bretunger over seg. Foran alle bretungene ses kraftige morener. Pga. store mengder bregrus og slam har
elvene skåret seg ned i trange gjel, noe som viser vannets slipende kraft. I regionens lavereliggende deler,
dvs enkelte fjellvidder og fjelldaler, er småformene mer som beskrevet i reg. 14 og 15.
Pga. en høy beliggenhet har regionen mange små og store areal med varige bre-, is- og snødekker som
sterkt preger høyfjellslandskapene. Både ved at de framhever regionens høyestliggende topper som
visuelle og fjerne blikkfang, og ved at de ytterligere forsterker et gold og ekstremt landskap. Her fins
mange små og middelsstore breer, og bare Jotunheimen har ca. 10 % av landets brearealer. De fleste av
breene ligger vest for vannskillet, mest fordi nedbørsmengdene avtar dramatisk på østsiden. Mest utbredt
er små henge- og botnbreer. Sistnevnte er særlig utbredt i alpine fjellområder. Størst av regionens breer er
dalbreene som fyller opp små høytliggende daldrag. De er særlig utbredt i Jotunheimen. Også det
”opptinte” vannet er en svært sentral landskapsfaktor. Særlig de mange små og store turkisblakkede
brevann- og elvene. Vanlig er også utallige pytter, tjern, middels store vann og innsjøer. Disses
beliggenhet varierer veldig fra dype botntjern og sjøer innunder stupbratte tinder, til grunne senkninger i
mer åpent viddelandskap. Karakteristisk er også utallige smeltevannsbekker som sildrer på kryss og tvers
nedover mot lavereliggende landskapstyper. Også mange små og store elver, med sine ofte hyppige
vekslinger mellom fossefall, stryk og roligere løp, er sterkt med på å prege regionen. Ferdsel i fjellet på
forsommeren gir ofte vriene møter med disse.
Høyfjellsmassivenes mest karakteristiske trekk er at det fra 1500 meters høyde og oppover nesten ikke
finnes høyerestående vegetasjon, dvs urter, gras og halvgras. Her er naken blokkmark og glattskurt fjell
enerådende, og det som oftest gir liv til fjellet er ulike typer skorpelav. I enkelte områder kan store
forekomster av ulike typer skorpelav gi et visst fargeskjær på de ellers ødslige og karrige omgivelsene.
Også enkelte mosearter kan være utbredt, særlig på langsomt flytende jordvalker eller som kildemoser
rundt friske oppkommer, smeltebekker og ekstreme snøleier. I slike miljøer trives også den forveda
planten musøre. Forekomster av øvrige urter og gras er helst mer sporadisk, og ofte betinget av at ulike
optimale forhold er tilstede lokalt. Arter her er bl.a. issoleie, fjelltimotei, fjellrapp, geitesvingel, rabbesiv,
rabbestarr, greplyng, moselyng, høyfjells-karse m.fl. I lavereliggende strøk, som forøvrig dekker store
deler av regionens totalareal, øker artsmangfoldet og vegetasjonsdekkene blir mer sammenhengende. Se
for øvrig vegetasjonsbeskrivelsene under lsk.regionene 14, 15 og 17.
Regionens jordbruksdrift er helt ubetydelig. Her finnes kun 24 gardsbruk fordelt på 5 u.regioner, og de
ligger naturlig nok i regionens lavest liggende fjelldaler og i grenselandet mot omkringliggende regioner.
For regionens landskapskarakter har de altså ingen betydning. I tilsvarende fjelldaler finnes også enkelte
eldre, men spredte setermiljøer. Kun et fåtall er fortsatt i drift. Fordi regionens lavestliggende terreng
mange steder har svært gode og saftige fjellbeiter, kan enkelte mindre områder ha et betydelig beitepreg.
Her slippes nemlig fortsatt mange husdyr, helst sau, på sommerbeite. Sauen har også den vanen at den
gjerne trekker opp i høyden etter hvert som vegetasjonen spirer. Det er derfor ikke uvanlig at man også
ser sau som beiter på relativt høytliggende snøleier. Det mest karakteristiske beitedyret i det norske
høyfjellet er likevel reinsdyret, og regionen har store bestander av både vill- og tamrein. På varme
sommerdager trekker de gjerne opp på småbreer og varige snødekker. Mest for å redusere insektplagen,
men også for å beite på de høyestliggende og næringsrike snøleiene.
***
***
***
_
_
AurlandNaturverkstad Rapport022009side35