Landskapstyper i Hordaland 2009 - Fjell kommune

BEBYGGELSE
OGTEKNISKE
ANLEGG
* rike fornminneomr.
* bosettingen varierer
* oljeindustri &
sjøtilknytta bygg
* naust & gårdstun
* moderne ferdighus
LANDSKAPS
KARAKTER
* skiftende
landskapskarakter
og flere ulike
landskapstyper enn i
f.eks. fjordregioner
* fargespill i berg og
vegetasjon avhengig
av årstid, lysforhold
og vegetasjonstype
* havoverflate med
ulike uttrykk; fra
stille
til frådende
* kontrast; sjø og
land
* oppskåren landflate
gir ofte småskalapreg
* sjøflatene ulike
bredde og lengde gir
ulike landskapsrom
* utallige sund og
småfjorder gir båtfolk
mange ferdselsvalg
* store områder uten
sjøkontakt, tidl.
lysåpne
myr & lyngheier
* buskheilandskap i
utvikl. mot skog,
naturlig frøsetting
* j.br./fiske; spredte
gårder/tette fiskevær,
nye teknolandskap
Regionen har rike fornminneområder, særlig Karmøy-Fitjar og langs Sunnmørskysten. Middelalderkirker
står ofte strategisk i landskapet. Dagens bosettinger varierer veldig, med enkelte store
befolkningskonsentrasjoner bl.a. i Rogaland og Hordaland, mens kysten i Sogn og Fjordane er tynt
bosatt. Sunnmørskysten er tettere befolket med Ålesund som hovedstad. Flere steder har oljeindustrien -/***
tilført landskapet landbaserte anlegg og verksteder. Andre steder igjen har livnet til gjennom økt fiske
eller pga. av mange oppdrettsanlegg. En sentral plass i landskapet har sjøtilknytta bygninger; verft,
fiskerianlegg, sjøhus og kaier med boder eller som små gårdsnaust i lune viker, båtoppdrag og landfester
for båt og not. Flere fiskevær ligger spredt langs kysten, og her ses ofte eldre handels- og gjestgiversteder.
Fra jordbruket kommer mange bygg i stein, ikke minst i utmarka. Steingjerder og sommerfjøs er vanlig.
Gårdstuna ligger ofte lavt i terrenget, med gavlvegg i mur mot værsida på både våningshus og fjøs. Nye
boligfelt/bolighus preges av moderne ferdighus. Stedvis er spredt hyttebebyggelse utbredt.
Regionens landskapskarakter er skiftende, og her fins flere ulike landskapstyper enn f.eks. inne i fjordene.
Kommer man med båt fra storhavet framstår regionens øyer og holmer som en lav, men effektiv perlerad i
kontrast mot innlandets mer blåsvarte fjell. De lave landformene veksler i fargespill fra gråhvitt til svart der bart
fjell dominerer, til mosaikker i grønt, guloransje, brunt og rødlilla avhengig av årstid, lysforhold og
vegetasjonstype. Mot havflaten, som veksler fra speilblank til frådende med hvite bølgetopper, utgjør de lave
landformene et kontrastfylt skue. Her er altså store motsetninger hvor det flate og blide veksler med det steile og
harde, men også når det gjelder vær og vind som kan slå om på kort varsel.
Strandflatens lave høyde og oppskårne struktur gir kysten et småskalapreg, noe som ses av de mange små
landskapsrommene. Den oppstykkede strandflaten resulterer også i sjøflater med høyst ulik form, dvs. lengde og
bredde. I ytre regiondeler møter både skjær, holmer og øyer storhavet, og herfra trenger vind og bølger inn for å
tidløst tære på fjell og stein. I ly av den ytre holmekransen finner man imidlertid et mylder av ulike våger, sund
og småfjorder, og som til sammen danner en indre lei med mange ferdselsmuligheter, særlig for småbåter.
Fenomenet gjør regionen attraktiv i opplevelsessammenheng, da det ofte er små avstander mellom landskaper
med ulike visuelle inntrykk. De mange ferdselsvalg som disse sjøflatene gir gjør samtlige av Norges kystregioner
attraktive for båtferdsel, rekreasjon og friluftsliv. I denne regionen er likevel ikke arealpresset like stort som i f.
eks reg.01 Skagerrakkysten, og mange steder er reg.21 Ytre fjordbygder på Vestlandet mer påvirket og pressutsatt
av f.eks. hytte- og fritidsbebyggelse. Det siste har selvsagt mest med tilgjengelighet å gjøre, men også en mer
ustabil værsituasjon.
I tillegg til de sjøvendte områdene har regionen også store landareal uten visuell kontakt med sjøen. Tidligere ga
et skogløst og lyngheidominert vegetasjonsbilde disse områdene en helt særpreget og åpen landskapskarakter, og
som bl.a. stod i skarp kontrast til fjordregionenes mer skogkledde fjordsider. I dag er mye av regionens tidligere
åpne heiområder skogkledt eller i naturlig gjengroing eller tilplantet. Benevnelsen buskheilandskap er treffende i
dag, men på sikt vil store deler av regionen gradvis utvikles til et mer lukket lauv- og barskogslandskap. Naturlig
frøspredning fra mange modne plantefelt og leskjermer er viktigste faktor i denne utviklingen.
I dette nakne og engang så treløse landskapet har menneskenes bosetninger vokst fram etter to hovedmønstre;
fiske og jordbruk. En ting har de imidlertid felles; avstanden til sjøen og de livsviktige fiskeplassene skulle være
minst mulig. I jordbruksdistriktene ligger hus og enkeltgårder spredt i det dyrkede området fra sjøen og oppover
land, mens fiskeværene på sin side gjerne har tette husklynger. Enkelte steder kan det nesten synes som om hus
og fabrikkanlegg stiger rett opp av havet. Så nært er menneskenes tilværelse her knyttet til havet, et hav som til
alle tider har vært både matkilde, ferdselsvei, men også tidvis kirkegård. Regionen har en stor kulturrikdom
tilknyttet fiske og jordbruk, men her er også store forandringer – bl.a. mot nye teknolandskap.
1 Underregionene er; 20.1 Øygarden/Karmøy, 20.2 Lygra, 20.3 Fedje/Gulen, 20.4 Solund, 20.5 Bulandet /Flora,
20.6 Bremangerlandet/Stad, 20.7 Ytre Sunnmøre og 20.8 Ålesund og Nordøyane.
(O.Puschmann.NIJOSrapport10/05.BeskrivelseavNorges45landskapsregioner)
AurlandNaturverkstad Rapport022009side43