Matematisk kulturhistorie - Munin - Universitetet i Tromsø

Noen astronomer begynte å tvile på om Newtons gravitasjonslov var nøyaktig. En av
skeptikerne var George Airy, som på den tiden var Englands ledende astronom. Han
hevdet at Newtons lover ikke var helt nøyaktige ved så store avstander fra solen. Andre
mente Uranus var påvirket av en forstyrrende kraft. En henvendelse til Airy fra presten
og amatørastronomen Thomas J. Hussey i 1834 om at Uranus ble påvirket av
gravitasjonskrefter fra en planet utenfor Uranus’ bane, ble kontant avvist av Airy med
begrunnelsen at Hussey’s teori ikke hadde fnugg av sjanse til å avsløre hvilke ytre
krefter som påvirket Uranus. En slik hypotese holdt rett og slett ikke mål, hevdet han,
og den kunne derfor ikke bidra til å løse problemet med avviket i Uranus’ bane. Dermed
gjorde ikke Hussey noe mer med saken.
2. En ukjent planet?
Men på 1830-tallet og utover spekulerte stadig flere på om problemet skrev seg fra
gravitasjonsforstyrrelser fra en ukjent planet utenfor Uranus. Denne ville trekke
merkbart på Uranus, men bare i liten grad påvirke Jupiter og Saturn.
Kunne man regne seg fram til hvor denne planeten måtte være? Letingen var teoretisk
sett vanskelig. Til slutt tok den 23-årige Cambridge-studenten John Couch Adams fatt
på utfordringen.
I 1843 hadde han en foreløpig løsning på problemet. To år senere gikk han på nytt
igjennom beregningene, og fant at avviket i Uranusbanen kunne forklares ved en ny
planet utenfor Uranus. Banen og massen til den nye planeten regnet han også ut og
konkluderte med at Uranus hadde akselerert langsomt og innhentet og passert en ukjent
planet. Etter passasjen avtok så akselerasjonen. Adams antok at den ukjente planeten
måtte være å finne i stjernebildet Aquarius (Vannmannen).
Siden Adams selv ikke drev med praktisk astronomi, ble resultatene sendt til den
'Kongelige Britiske Astronom'. Airy mottok Adams sine kalkulasjoner i oktober 1845,
men han reagerte kjølig som så mange ganger før, og ingen forsøk ble gjort på å se etter
planeten selv om dette nå skulle være en enkel sak.
I Frankrike var arbeidet til Adams ukjent. Her begynte astronomen Urbain Le Verrier
med tilsvarende beregninger sommeren 1845. Han fant flere feil i tabellene til Bouvard.
Men disse var ikke store nok til å få teorien til å passe med observasjonene. Året etter
hadde han beregnet data for en ny planet. Disse ble sendt til det 'Franske Akademi' ved
Observatoriet i Paris. Men Le Verrier hadde ikke overdreven tro på den formelle
saksgang. I tillegg til å sende beregningene sine til “hovedkvarteret”, sendte han dem
også til astronomen Johann Gottfried Galle i Berlin - en astronom han kjente fra før.
3. Oppdagelsen
Brevet ble mottatt den 23. september 1846, og Galle tok straks kontakt med observatorie-direktøren
Johann Encke for å få bruke den utmerkete 23-centimeter Fraunhofer
refraktoren de hadde der. Dette gikk i orden, og han fikk også tillatelse til å ta med en
medhjelper ved navn Heinrich D’Arrest. Galle kunne derfor rette sin kikkert mot det
102