Matematisk kulturhistorie - Munin - Universitetet i Tromsø

Abels måte å tenke på i matematikken var ut fra den stringente tradisjonen. Under disse
kritiske betingelsene skulle hvert eneste skritt i utviklingen være logisk. Alt skulle
bevisføres etter gyldige slutningsregler. Hvis man for eksempel arbeidet med grenseverdier,
måtte man først fastslå at de eksisterte. Med uendelige rekker måtte det bevises
at de hadde en sum, dvs. at de var konvergente, ikke divergente. Innen teorien for
uendelige rekker var det mye som måtte ryddes på plass. I sin behandling ga Abel et
bidrag i retning av formalisering, noe som siden har blitt stående som en faglig standard
når det gjelder behandlingen av uendelige rekker. Andre, bl.a. Weierstrass, fullførte
denne prosessen.
8. Tuberkulose
Allerede høsten 1825 ble det ledig et professorat i Kristiania etter Søren Rasmussen, og
Abel var en mulig etterfølger. Men hans venn B. Holmboe var også kandidat til
stillingen. Holmboe ble utnevnt til universitetslærer i januar 1826. Dette er trolig den
største forbigåelse i Universitetet i Oslo sin historie. Universitetets administrasjon
begrunnet det med at Abel ikke ville kunne gjøre seg forstått for vanlige studenter, noe
som var helt tatt ut av luften. Abel var en utmerket lærer, vel verd å høre på. Dikteren
Vinje beskrev opplevelsen av hans undervisning som å sette "Araberhesten framfor
kjerra" når Abel ved hjemkomsten måtte livnære seg ved å undervise elever som skulle
ta eksamen artium.
Etter ankomsten til Oslo i mai 1827, arbeidet Abel intenst fram til januar 1829 da han
ikke lenger klarte å skjule den alvorlige sykdommen han var rammet av. Han fikk et av
de eldre arbeidene sine trykt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter i
Trondheim. Her ble han også innvalgt som medlem høsten 1827. Samlet skrev han 13
avhandlinger i denne perioden, den største på 126 store trykksider. Dette må ha kostet
han masse krefter. Arild Stubhaug antyder i sin biografi at Abel kan ha fått sin
sykdomsdiagnose allerede i Paris, og dermed hadde ant hva som lå foran... Økonomien
bedret seg betraktelig våren 1828, da Hansteen dro på en vitenskapelig ekspedisjon til
Sibir, og Abel gikk inn som vikar både på den militære høyskolen og ved universitetet.
Han ble konstituert som dosent ved universitetet. For første gang i sitt liv hadde han
regulær inntekt og kunne leve med noe mindre bekymring for det daglige brød.
Julen 1828 var Abel på besøk ved Froland verk ved Arendal, der forloveden Christine
var guvernante. Men han hadde feber og hostet - og legen hadde før reisen frarådet ham
å reise på den flere dager lange sledeturen. Etter julefeiringen i Froland, ble Abel så syk
at han ikke kunne reise tilbake til Oslo. Han arbeidet fortsatt intenst med sin matematikk,
men ble raskt dårligere og til sist sengeliggende. Med en kraftanstrengelse hadde
han fått skrevet ned addisjonsteoremet, ett av hovedresultatene i Paris-avhandlingen, og
sendte dette til Crelle. Dermed unngikk han at Paris-avhandlingen gikk i glemmeboka.
Jacobi etterlyste den - post mortem. Abel døde i Froland den 6. april 1829. Noe av de
siste tankene var for Christines framtid. Abel ba en av sine studievenner gifte seg med
henne etter at han var gått bort, noe vennen også gjorde.
119