Matematisk kulturhistorie - Munin - Universitetet i Tromsø

som et fenomen i de øvre luftlag. Aristoteles hevdet at tørre og varme gasser av og til
steg opp til høyere luftlag og tok fyr, og dermed ble til kometer, stjerneskudd eller
nordlys. Rundt år 1600 hadde utforskingen av solsystemet gjort store framskritt. Tycho
Brahe (1546-1601) innledet på øya Ven mellom Sverige og Danmark den moderne
kometvitenskap. Han fastslo at parallaksen (posisjonen sett fra ulike steder på
jordoverflaten) til kometen som viste seg i 1577 var meget liten, og at kometene derfor
befant seg et sted i rommet mye lenger borte enn månen. Dermed innledet han
forskningen som på sikt skulle avlive mystikken rundt kometenes og stjernehimmelens
rolle.
Johannes Kepler (1571-1630) hadde funnet lovene for planetenes bevegelser, men han
tok ikke kometene med i dette bildet. I stedet mente han de var en slags raketter som
antentes, akselererte rettlinjet og deretter sakket farten. Men Kepler var den første som
fortolket komethalen korrekt ved å hevde at presset fra solstrålene feide materie bort fra
skyen rundt komethodet. Kepler var forut for sin tid med ideen om at stråling fra solen
kan utøve en kraft av denne type.
Grunnlaget for vår viten om kometers baner stammer fra Isaac Newton (1642-1727),
som i 1687 publiserte en kometteori i sitt berømte verk ’Principia’. Newton så på
solsystemets storslagne og eksakte oppbygning som et bevis for at det finnes en
intelligent og mektig Skaper som styrer i universet. Etter flere års arbeid kom han fram
til at kometer beveger seg etter samme lover som andre objekter i solsystemet. Etter
store anstrengelser fant han en metode for å beregne kometers baner ut fra kun tre
nøyaktige observasjoner. I ’Principia’ viste han til godt samsvar mellom sine teoretiske
beregninger og faktiske observasjoner av kometbanene. Newton gjorde imidlertid ingen
forsøk på å beregne omløpstiden for kometene, men overlot dette til Edmond Halley.
4. Halleys teoritest
Den engelske astronomen Edmond Halley (1656-1742) var venn av den store Newton,
som lærte ham å beregne baner i tyngdefelt. Halley samlet opplysninger om mange
kometer. Han fant at den kometen han selv observerte i 1682 hadde omtrent samme
bane som den kometen Kepler observerte i 1607, og som Apian fulgte i 1531. En stor
komet så altså ut til å vise seg påfallende regelmessig hvert 76. år. Dermed konkluderte
han med at det var samme komet som viste seg, og at den gikk i en langstrakt, men
lukket bane rundt solen. Videre forutsa Halley at kometen ville vise seg igjen sent i
1758 eller tidlig i 1759.
Dette skulle bli en spennende test av Newtons teori, men Halley døde før den tid. Få
vitenskapelige forutsigelser har fått slik oppmerksomhet, og kometen sviktet ikke. Den
tyske bonden og amatørastronomen Johann Georg Palitzsch i Gdansk oppdaget den
først med sin selvbygde stjernekikkert, før alle Europas astronomer. Det var julaften
1758.
Senere har en med temmelig stor sikkerhet klart å spore ’Halleys komet’ tilbake i
historiske kilder til år 240 f.Kr. I år 87 f.Kr. ble kometen sett av den senere keiser
Cæsar, som da var 14 år gammel. Det var også ’Halleys komet’ som skremte engelsk-
95