Elektronisk versjon (pdf) her - Høgskulen i Volda

Som Maanum avsluttar med, så finst det da også tydelege ljospunkt enten vi ser på naturen som
leike- og læringsarena generelt, granskar natur- og friluftslivsbarnehagane, organisasjonar – eller
vurderer merksemda frå det offentlege si side.
DET ETTERTENKSAME FRILUFTSLIVET OG TRONGEN TIL Å SKAPA
Er det eit friluftsliv med fokus på spenningsfylte, fysisk og mentalt utfordrande og grensesprengjande
aktivitetar som skal vera førebilete for komande generasjonar? Det naturrommet vi
vél å bruke til oppseding, læring og personleg utvikling av dei unge – og måten vi brukar det på,
vil temmeleg sikkert påverke dei meir grunnleggjande haldningane til natur, samfunn og
menneske. Buaas er oppteken av det ho kallar for skapande aktiviteter i rom under open himmel.
Ho kjenner seg overtydd om at barnet lever i eit samspel med omverda med seg sjølv som
deltakarar:
... ikke bare gjennom tanke og fornuft, men også gjennom sanser og følelser, praktisk og
skapende handling. Barn gjør seg gjeldende og setter merker med hele seg. De blir selv
merket av det de opplever – mennesker, ting og rom og alt det som befinner seg der
imellom.
Til dette knytter det seg også et miljøpedagogisk eller etisk perspektiv. Filosofien er at man
må bli kjent med omgivelsene gjennom å utvikle et nært og følelsesmessig forhold til dem,
for så i neste omgang å kunne ta bedre vare på dem og utnytte dem på en skånsom måte.
Her finner vi en klar relasjon mellom etikk og estetikk. Man kan si at moral er en
opplevelsessak som befinner seg tett på det livet den skal beskytte og fremme. Følelsen
forbinder det indre med det ytre, mennesket med omverdenen, og innebærer en spesiell
oppmerksomhet eller innlevelse i forhold til andre mennesker og til natur – til alt liv.
(Buaas 2002:13f)
Menneskesamfunn i slik natur og kultur nesten tvingar fram undring og tankar rundt det skapande
hos born og ungdom som veks opp under slike tilhøve. Truleg blei lite tilrettelagt samanlikna
med barnehagar, skuleområde og private leikeplassar i våre dagar. Slik er også spranget kort over
til arbeidet i dagleglivet. I kva grad – og korleis – blei born og unge ansvarleggjort i høve til eiga
utvikling: eigen leik, skulearbeidet, deltaking i vaksenverda osb.? Kor mykje kunnskap finst om
slikt generelt og frå liknande småøysamfunn spesielt?
Praktisk og handlingsboren kunnskap – eller tradisjonskunnskap – er stundom blitt framstilt som
ideal i vår samanheng. Men kva tyder det? I eit slikt øysamfunn handla kunnskap langt opp i mot
vår tid om evne til å leggje merke til, tolke og forstå naturen – og helst “lesa naturboka rett”, for
elles kunne det gjelde livet – eller iallfall føre til svolt, sakn og andre vanskar for ein sjølv og dei
nærmaste. I ei vid tolking handla kvardagslivet mykje om røynsle, innsikt og meistring. Det var
Nils Ola Skuset (red.): Forske på Yksnøya – går det an? Utfordringar i praktisk-estetiske fag. Seminarrapport.
Høgskulen i Volda og Møreforsking Volda, 2006.
20