Elektronisk versjon (pdf) her - Høgskulen i Volda

Men verken i forbindelse med bilkjøring på Autobahn eller ved friluftsliv kan vi klare å få en
”null-risiko”-situasjon. Å ferdes i naturen eller på veien (eller andre steder) vil alltid inneholde en
viss risiko. Vi kan kalle dette basisrisiko (Geyer/Pohl 2007). Basisrisiko vil variere ut fra en del valg
vi gjør. (Det er antagelig tryggere å kjøre på bygdeveier enn på Autobahn, og tryggere å gå i
langrennsporet enn å gå på topptur). Når vi velger en aktivitet som innebærer en viss basisrisiko,
kan vi ved å bruke vår kompetanse på feltet redusere denne til et ”minimum”.
Men uansett hvor mye vi arbeider og installerer for å redusere sannsynlighet og konsekvens, vil
der alltid være en restrisiko; en risiko som ligger i det vi ikke har forutsett, og det vi ikke selv kan
mestre. Til en viss grad bestemmer vi denne restrisikoen selv. Det vil ha betydning hvilken kompetanse
vi har for risikoreduksjon innen det spesielle feltet, hvilken holdning vi har til risiko, hvilke
ramme-betingelser vi har, og hvilken holdning og filosofi vi har til den handlingen og det
materiellet vi velger. Så med samme basisrisiko som utgangspunkt vil restrisikoen kunne variere.
Som nevnt over, vil også basisrisiko variere ut fra valg vi gjør. Vi kunne for eksempel velge å dra
på seiltur med studenter i en moderne seilbåt, med moderne rigg. Dette ville gi en tydelig lavere
basisrisiko enn seiltur i en åpen trerøring. Med samme innsats for risikoreduksjon vil vi altså i den
moderne båten ha en lavere restrisiko enn vi vil ha i trerøringen.
Når vi velger trerøringen, har dette selvsagt noe med økonomi og rammebetingelser å gjøre. Men
det har antagelig enda mer å gjøre med pedagogiske og filosofiske valg: Det vi vil formidle ved
seilturen og arbeidet med båten, lar seg bedre formidle ved trerøringen enn ved bruk av en
moderne båt. Men ved dette valget aksepterer vi altså en høyere basisrisiko, og dermed også en
høyere restrisiko. Eller vi trenger vesentlig sterkere tiltak for å kunne redusere den høyere basisrisikoen
til en akseptabel restrisiko. Et slikt tiltak kan for eksempel være at vi har færre studenter i
båten, og alltid under seiling har to båter i nærheten av hverandre. Her vil restrisikonivået styres
av økonomi og rammebetingelser.
Men uansett vil verdivalg ofte kunne være med å styre risikonivået, og vi må gjøre en avveiing
mellom disse to forholdene:
Nils Ola Skuset (red.): Forske på Yksnøya – går det an? Utfordringar i praktisk-estetiske fag. Seminarrapport.
Høgskulen i Volda og Møreforsking Volda, 2006.
66