Elektronisk versjon (pdf) her - Høgskulen i Volda

en samfunnsaktuell og etisk tolkning. Dette prosjektet kan også sees på som et fellesskapsprosjekt,
der vi også kan finne en dydsetisk lykkefølelse (Nyeng 2006).
Postmodernistisk eksistensielt perspektiv
I en postmoderne tolkning av vår samtid, er spørsmål omkring egen identitet ikke lenger
spørsmål om noen varige, substansielle verdier, men verdier som kan oppfattes som mer flytende
og omskiftelige. Følelsene får en fremtredende betydning og valg av interessefelt blir resultat av
en utvelgelsesprosess det meste er mulig. Fritids- og opplevelsesarenaen og betydningen av estetiske opplevelser
blir stadig viktigere i opplevelsen av egen identitet (Pedersen & Viken 2004). I en slik
sammenheng er friluftsliv interessant, der følelser og estetiske opplevelser inngår som sentrale
element.
Med Csikszentmihalyis flyt-begrep (1991) er evnen til å fortape seg i aktiviteten for aktivitetens
skyld, en slags selvglemsel, helt avgjørende. Engasjert levendegjøring er en læringsmetode som er
fysisk, innebærer praktisk handling, er problemløsende og har gjerne i seg overraskende
elementer for dagens mennesker. Kontrasten til hverdagslivet blir stor, og gleden over å bruke
naturen til noe ”nevenyttig” er helt klart et pedagogisk potensial. Levendegjøring involverer hele
mennesket, og innbyr slik sett til helhetsopplevelser med følelsesinvolvering.
Postmodernisten velger sine opplevelser fra øverste hylle. Hun ser på lykke som et subjektivt
anliggende (Nyeng 2006). Dersom levendegjøring fenger, er det også interessant.
Levendegjøring som felles teoretisk møtepunkt?
Det er ofte framstilt et motsetningsforhold mellom tradisjon og eksistensialisme, mellom dydsetikk
og postmodernisme. Tradisjon fremstår for postmodernisten som konserverende og
gammeldags, der hun argumenterer for at identiteter bygges på fragmenterte bruddstykker med
sterk følelsesmessig appell, kanskje tilogmed løsrevet fra historien. Motsatt vil en med et dydsetisk
perspektiv hevde at det ikke er mulig å fristille seg fra historien. Identitet uten det fortellende
perspektivet vil ikke være mulig, og i dette fortellende perspektivet er det først og fremst
kulturen som former våre fortellinger. Med en dydsetisk tilnærming til å forstå tradisjoner, kan
man også stille spørsmålstegn ved om tradisjoner i det hele tatt er konserverende, eller om dette
bare bygger på en uvitenhet om tradisjoners dynamikk.
Nils Ola Skuset (red.): Forske på Yksnøya – går det an? Utfordringar i praktisk-estetiske fag. Seminarrapport.
Høgskulen i Volda og Møreforsking Volda, 2006.
57