Untitled - Tomo Trading

Rasmus Rødskjegg forsøkte å rekke frem en hånd for å berøre
henne, men avstanden var for stor. I stedet, for henne, så det ut som
han forsøkte å gripe etter sverdet.
- Er det på grunn av denne at du er kommet? spurte hun og tok et
halvt skritt tilbake. Samtidig løftet hun «Blodhiger» og kjørte det ned
i sanden rett foran seg.
Innen Rasmus Rødskjegg klarte å si et eneste ord fortsatte hun:
- Her er det!
Deretter tok hun tre skritt tilbake, for å komme utenfor rekkevidde,
om han skulle gripe etter henne også.
- Det er ikke derfor jeg er kommet, sa Rødskjegg, og skrittet utenom
stedet der sverdet sto begravd i sanden.
Eldgjær hadde sluttet å rygge, og nå sto han tett inntil henne. Han
lyttet til pusten hennes, og visste at hans var like ujevn.
- Jeg må ha deg! datt det ut av ham.
- ... må ha! svarte hun hånlig.
Rasmus Rødskjegg stivnet. Med de få ordene hadde hun stilt ham
ansikt til ansikt med grovheten og brutaliteten i hans levesett, og han
visste ikke helt hvordan han skulle dekke over det. Han hadde en hel
rekke andre ord han kunne ha brukt, men fikk dem ikke frem.
Dessuten var de ikke alene. Rasmus Rødskjegg var sikker på at ett
eller annet sted der ute spøkte Lokesons nærvær.
- Er Lokeson her? spurte han, for å avlede.
- Han er alltid her, svarte Eldgjær.
- Da er det han som står mellom oss.
- Så be ham forsvinne.
Rasmus stirret forbi Eldgjær og så oppover stranden. Deretter gled
blikket hans utover havet og så oppover hvor han var kommet fra.
- Vik fra meg! sa Rødskjegg.
Rasmus Rødskjegg hørte at vinden krøllet bortover havflaten og at
den trakk innover mot land.
- Dette øyeblikket er mitt! ropte han.
Så følte han at vinden hadde løyet og alt ble roligere, og at den trakk
bort fra stranden og utover havet igjen.
- Er vi alene nå? spurte han.
- Ja, vi er alene, svarte Eldgjær.
Da knøt det seg i halsen på Rasmus Rødskjegg. Han så på henne, og
hun stirret tilbake. De bare sto der, og slukte hverandre med blikket.
- Var dette begjær, eller noe som var lunere og varmere? spurte han
119