Untitled - Tomo Trading

- Ikke om det sto om livet! sa Eldgjær.
- Du har ikke valg, sa Svarte, som følte at han hadde tøyet tålmodigheten
lenge nok.
Eldgjær følte seg mer enn hjelpesløs. Hun kastet et blikk på vinduet,
og så at det å hoppe var den eneste utveien hun hadde. I et glimt av et
fantasibilde så hun for seg sin ridder, sin redningsmann, men han var
der ikke. Det var bare henne og sin onkel.
- Du er skitten og det lukter av deg! ropte hun gjennom den lukkede
døren.
- Det kan ordnes, sa Rigor Svarte, som tok det som et tegn på at hun
var i ferd med å gi etter.
Rigor Svarte gikk for å gjøre seg klar.
Han likte denne leken, der hun gjorde motstand.
Han bestemte seg for å bade.
- Jeg kommer straks tilbake, sa han!
- Forsvinn!
- Det kommer dager etter denne, sa Rigor Svarte og snudde på helen
og gikk. Han ville ha brutt ned døren og tatt henne med makt, men han
visste at tiden ville jobbe for ham. Før eller siden ville hun elske ham,
slik dronninger gjør.
Eldgjær, på sin side, visste at hun hadde tapt. Rigor Svarte var ikke
noe man utsatte. Han ville, før eller siden, tvinge seg på henne, ta henne
og gjøre henne til sin egen.
Hun kunne ikke bli i riket.
Satte hun seg opp mot ham, ville han drepe henne, akkurat som han
hadde gjort med andre.
Eldgjær innså at hun var et gissel, og bestemte seg for å flykte.
Allerede mens Rigor Svarte gikk for å gjøre i stand sitt badevann, listet
Eldgjær seg ut og gjorde seg klar til å forlate festningen. Hun fikk pakket
noen få eiendeler, noen edelstener, mynter og gull, og så gikk hun ned
til stallen. Der gikk hun bort til hesten som var hennes.
Den var den minste i stallen, var ragget, kortvokst, hadde en myk
gange, og viktigst av alt, de var venner.
Om det var noe som forsto henne, var det hesten.
Det mente i hvertfall Eldgjær.
I tillegg var den rask, stø i terrenget og utholdende.
- Kom, Stjarni, hvisket hun.
Hesten trakket frem av båsen og stilte seg slik at hun kunne sale
54