Untitled - Tomo Trading

Armbåndet stammet fra alvenes rike.
Sakte trakk tornekrattet seg tilbake, trærne løftet sine grener og det
åpnet seg en sti som Skar kunne følge.
Det var som om hvert eneste blad stirret på håndleddet hans.
Løvverket rørte på seg, vinden trakk ned fra trekronene, hvirvlet
sakte rundt håndleddet og strøk forsiktig over den blanke metallflaten.
Deretter seilte den opp og innover i de dype skogene.
Rødskjegg hadde brutt igjennom Vesterlunds vern mot utenomverden.
Åpningen ble større og stien ble bredere. Rasmus Rødskjegg egget
hesten videre. Den plantet hovene mykt på gressteppet, og hvert skritt
var like lydløst som skogen selv.
Lyset forandret seg også. Farvene fikk et lilla skjær. Tid hadde
opphørt å være tid, og alt ble plutselig ved sin egen evighet. For hvert
skritt hesten tok, ble verden rundt ham mer og mer uvirkelig. Dagslyset
forsvant og tusmørket tok dets plass.
Vinden som rådet over Vesterlund gled inn i trekronene. Den var
som et pust som berørte først ett blad, og så det neste. For Rasmus
Rødskjegg, som så på, var som om det var bladene som løftet vinden
fra grein til grein og og lot den vandre vidre, fra trekrone til trekrone.
Samtidig la vinden seg inn bak Rasmus Rødskjegg.
Det var skogen selv som tvang ham til å fortsette. Hvor skogen
åpnet seg foran ham, laget en sti, sørget skogen for at den samme stien
lukket seg bak ham.
Hesten førte Rasmus Rødskjegg stadig dypere inn i Vesterlund og
inn mot skogens kjerne.
Hvor lenge Rasmus Rødskjegg hadde ridd, visste han ikke. Om det
var en time, en dag eller et døgn, var like uklart. Han følte, merkelig
nok, hverken tretthet eller sult.
Trestammene og trekronene ble kraftigere, og lyden av vinden som
rasslet gjennom løvet lød nå mer som stemmer enn vind.
Her og der fikk Rødskjegg øye på en irrgrønn tust med hår som
smatt frem fra bak noen grener men så forsvant det igjen. Deretter så
han et par øyne, og så et helt ansikt.
Han husket tilbake til dagen han hadde landet i Vesterlund, for å
innta Ragnareid.
Nå så han dem tydelig. Det var et helt småfolk som satt på grener,
lå i gresset, og løftet på hodet og studerte ham idet han red forbi. De
kom frem fra trestammer og steiner, og betraktet ham.
- Vakre, underlige små vesener! tenkte Rasmus Rødskjegg.
291