Untitled - Tomo Trading

seg i et forrykende tempo. Øynene, som var åpne, ble ville.
Så var det som om livet forlot ham. dirringen stanset og øynene ség
igjen. Også åndingen ble stille.
- Død?
- Nei, han sov, konkluderte hun.
- Sover! ropte hun høyt.
Eldgjær reiste seg fra sengen, bøyde seg over ham og lyttet.
Det var sant. Han sov.
- Som du skremte meg! freste hun, og med all sin kraft klasket hun
til ham over ansiktet.
Rødskjegg spratt opp.
- Hva i ... ?
Eldgjærs øyne glødet i fornyet hat.
- Ditt forbannede dyr!! ropte hun og spratt opp fra sengekanten.
Rasmus Rødskjegg langet ut en arm og klarte å hugge tak i henne.
Grepet satt som stål og han halte henne ned på sengekanten igjen.
- Vent! sa han.
Eldgjær klarte å skli ned av sengekanten og gikk ned på kne.
- Ikke slå! bønnfalte hun.
Rasmus Rødskjegg løsnet grepet.
- Er det én jeg ikke kan slå er det deg, sa han.
- Slipp meg!
- Fortell, fortell hva du så.
Eldgjær løftet blikket og så fortvilelsen i øynene hans.
- Hva jeg så?
- Ja!
- Vet du ikke selv, Rasmus?
- Nei.
Visste han virkelig ikke:
- At du var død.
- Sett deg og fortell, bønnfalte Rasmus Rødskjegg.
Eldgjær satte seg på sengekanten igjen, så ham inn i øynene og
begynte å fortelle. Da hun var ferdig med beskrivelsen av dirringen k
kroppen, de vidåpne øynene, det døde blikket, skriket og rykningene,
fikk Rasmus Rødskjegg et oppgitt drag over ansiktet:
- Skal jeg fortelle det hva som skjedde? spurte han.
- Ja, svarte Eldgjær usikkert.
- Jeg ble hentet ut av kroppen min, og ført til Vesterlund, sa han.
- Av hvem?
259