Untitled - Tomo Trading

Grimm Varøye brukte et glødende jern til å forsegle hullene.
Deretter tok han hodet til en annen fange og dekket det med ikter og
makk, slik at huden forsvant og skallen som lå tilbake kunne ha tilhørt
en hvem som helst. Deretter spiddet han legemet to ganger og gjorde
seg nok flid til at begge hullene var dødelige.
Begge gikk inn i hjertet, en fra hver side.
Så konsentrerte han seg om det å holde liv i Kjartan Kongsvenn.
Han bant ham, slik at han ikke skulle kunne bevege seg, og han stappet
en fille i munnen på ham slik at han ikke skulle kunne skrike ut.
Han var faktisk ikke sikker på om Kjartan Kongsvenn ville klare
seg.
Kjartan Kongsvenn var dyvåt av svette. Grimm Varøye så hvordan
feberriene herjet med ham, og han hadde arbeidet nok i festningens
indre til at han visste at mannen holdt på å gå fra forstanden.
Det han ikke visste var at for Kjartan Kongsvenn kom feberriene
som en befrielse fra smertene. Han hang som i et tåket slør, og han
innnbilte seg at han hadde forlatt sitt eget legeme, og at han var blitt
båret opp til Valhall. Kjartan Kongsvenn opplevde at han ble løftet opp
og ut av festningen. Han følte hverken angst eller smerte. Det flimret
mellom mørke og lys. Han visste at døden var over ham og at Valhalls
egne gjorde plass til at en ny sjel skulle få sitte blant dem.
Alt virket så levende.
Var det drøm eller virkelighet?
Han tenkte på den korte samtalen han hadde hatt med Rasmus rett
før han dro, og innrømmet overfor seg selv at mannen hadde tatt feil.
Valhall var ekte nok.
Foran ham sto det en mann, som tydlig var en av gudene. Han hadde
et smalt og magert ansikt og en nese som var stor og krum. den lignet
faktisk på negget til en ørn, tenkte Kjartan Kongsvenn. Han var kledd
i hvitt og var høy og rank.
- Jeg er Loke, sa skikkelsen.
For Gudleik Lokeson var problemet presteskapet i Faldnir hadde
tapt for Zork, og at det nå hadde gjort sitt inntog i Ragnareid. Verre var
det at det hadde vendt sin hyllest mot en ny og fremmed gud.
De kalte ham for Satan, og Hulda Rigorsdatter var hans prestinne.
Guden Loke følte at hele hans rike var i ferd med å gå i oppløsnig,
og at alt ville ha vært forgjeves. Han kunne ikke tillate at et slikt livsverk
falt i grus, og det på grunn av en kvinnes svik.
Loke så på Kjartan Kongsvenn med iskalde øyne.
331