Untitled - Tomo Trading

i hennes indre.
Nei! Han skulle ikke få behandle henne slik.
Eldgjær klarte å få løsnet løkken som holdt hendene hennes samlet.
Det gikk lett. Da hendene var frie, slapp hun tauet, som løsnet fra
anklene og hun rullet ned fra hesteryggen. Hun traff bakken, reiste seg
og så la på sprang.
Stjarnir, som var den hesten den var, stanset pent opp for å vente på
henne.
Eldgjær var uten tanke for hvor hun sprang, bare hun kom seg lengst
mullig bort fra mannen hun hadde lært seg til å hate.
Eldgjør hadde ikke før truffet bakken enn at Rasmus Rødskjegg var
nede fra hesteryggen og la på firsprang etter henne. Han sprang inn
bak Stjarnir, subbet med seg tauet, og fortsatte bortover jordet inntil
han nådde henne igjen.
Hun var egentilig sjanseløs.
Rasmus Rødskjegg langet ut med en arm, og hugget tak i henne.
Grepet satt hardt. Denne gangen nøyde han seg med å løfte henne opp
og å legge henne over skulderen og å bære henne tilbake. Der la han
henne over hesteryggen igjen og tjoret henne fast slik at knutene satt.
- Ditt svin! var de eneste ordene hun fikk frem.
Rødskjegg så på henne med det tungt og fortvilet blikk.
- Vi skal til Østvikyr, Eldgjær, sa han.
- Slipp meg! skrek hun.
Hvordan skulle han nå inn til henne? Var spørsmålet han nå hadde
fremst i pannelappen.
- Jeg trenger deg, Eldgjær, var de eneste ordene han fant.
- Aldri!
- Godt, tenkte Rasmus, i hvertfall snakker hun til meg, bryr seg nok
til å hate, var tanken som avløste den forrige.
Barnet sov fortsatt.
De red lenge, med en mur av stillhet mellom dem. Rasmus Rødskjegg
forestilte seg godt at hun var alt annet enn komfortabel, verket både her
og der, og at hun snart måtte gi etter. Til slutt kom det:
- Rasmus!
- Ja, svarte han.
- Du kan løsne båndene. sa hun.
- Greit, sa han og stanset hestene.
Han gikk av, løsnet tauet og hjalp henne ned på bakken.
252