Untitled - Tomo Trading

Bak lukkede øyelokk forestilte hun seg at han var der, at han bøyde
seg over henne. Han sto rank, med brennende ild i øynene. Den svarte
kappen innhyllet det gråbleke ansiktet og fikk ham til å gløde.
Hvor vakker han er. Han måtte bli hennes!
- Vær en tilregnelig gud, hvisket hun og håpet at han ikke ville bli
like lunefull som de gamle.
Spenningen holdt på å ta overhånd. Hånden hennes var dypt begravet
i hennes eget skjød, og hun brant av spenning.
Jostein Hamrekors, som sto ved sengekanten, han bøyde seg fremover.
Så rakte han frem en hånd og berørte henne.
Hulda Rigorsdatter sperret opp øynene, og kjente hvordan hun ble
iskald. Hun spratt opp av sengen, og stirret på den svære kolossen av
en mann.
Hun gjenkjente Jostein Hamrekors med en eneste gang.
- Hva gjør du her, ditt svin? Hva vil du?! freste hun mot inntrengeren.
Jostein Hamrekors kumme imidlertid ikke få synet av henne, mens
hun lå på sengen og vred seg, av begjæret som lyste av henne ut av
hodet, og visste at han måtte ha henne:
- Jeg vil ha deg, mumlet han med ord som var helt uforståelig for
noen andre enn Hamrekors selv.
Huldas øyne gnistret, munnen ble til en smal strek i det harde ansiktet.
- Kjartan Kongsvenn vil drepe deg!
Munnen til Jostein Hamrekors åpnet seg i et glis, som viste en
halvråtten tanngard. Han langet ut og grep tak i henne.
- Satan har sendt meg, klarte han å si i det som lød som en serie
grynt og vræl, og dro henne opp av sengen.
Hulda forsøkte å vri seg unna, men han holdt henne i et jerngrep.
De grove hendene låste seg rundt henne og trakk henne hardt inntil seg.
Det hamret både i hjerte og underliv.
Han ville.
Hun ville.
I det fjerne trakk de mørke skyene sammen og ble svarte. Et lyn slo
utover himmelhvelvingen. Lyden av rullende torden uteble. Karnir satt
blendet av det hvite skinnet fra den lille kulen. Hun så silhuetten til
Hulda Rigorsdatter og skyggen som plutselig ruvet over henne. Et lite
smil lekte rundt den smale spalten som skulle vært en munn.
313