Untitled - Tomo Trading

fløy over hodet på hesten. Til slutt dalte den sakte mot jorden, med stø
kurs mot bylten som lå spiddet til bakken.
- Nei, ropte han.
Dersom armbåndet traff bylten ville Zork kunne trekke av kraften
den hadde. Atter en gang kunne Zork få makt over liv og død. Han ville
bli sluppet fri, og da var det ikke den makt som kunne stanse ham.
Han ville, til slutt, stå som hersker over Vesterlund.
Lynraskt kastet Alvekongen seg frem. Han åpnet hånden, strakte
frem armene og mens han fremdeles lå langstrekt i luften, lukket han
hendene.
Den ene hånden lukket seg omkring den hvite ringen av hvitt metall.
Han falt mot bakken, men klarte å vri seg rundt i luften slik at han landet
et stykke unna bylten som ble holdt på plass av sverdet. Alvekongen
var blek, svett glinset i pannen og en skjelvende hånd tviholdt på armbåndet.
Øynene hans ulmet av raseri. Han løftet armbåndet høyt over hodet
og holdt det frem for at Rødskjegg skulle ta det.
- Jeg vil ikke ha det! sa Rasmus Rødskjegg.
- Ta det! freste Alvekongen.
Stemmen lød mer som en bønn enn en ordre.
Trettheten hadde for alvor seget inn over Rødskjegg.
- Du må adlyde, hvisket det i ham.
Det var stemmen som hadde ført ham inn i Vesterlunds dype skoger
som nå ba ham ta hånd om armbåndet.
- Jeg kan ikke ta imot armbåndet så lenge Zork lever. Forstå meg.
Rødskjegg forsøkte fortsatt å stritte imot, men klarte det ikke.
Han bøyde seg til slutt ned, tok armbåndet og tredde det inn på armen
igjen.
Den tunge følelsen av ansvar var tilbake.
Alvekongen fikk et tydelig lettet drag over anskitet.
- Kom, sa han.
Rasmus Rødskjegg holdt på å sige sammen men klarte å holde seg
på hesteryggen. Han eggeet hesten i gang, og i en form for halvørske
fulgte han etter Alvekongen, dypere inn i skogen.
Bylten sto igjen. Hadde han snudd seg ville han ha sett at fire tettvokste
alver kom frem fra sine skjulesteder, tok tak bylten og sverdet
og at de bar dem bort.
Zork skulle forsegles i sin egen skjebne.
De førte Zork ned til alvens underjordiske verksteder, som lå langt
295