Untitled - Tomo Trading

Den bøyde hodet, lyttet, så seg omkring og til slutt ga den fra seg
et kraftig snøft.
Eldgjær følte at den gjorde seg ydmyk og liten overfor skogen.
Så begynte Stjerni å gå fremover igjen.
- Kom, hvisket skogen.
Til Eldgjærs forundring gikk Stjarni rett på det tette krattet. Hun ble
enda mer forundret da skogen åpnet seg for dem og slapp dem igjennom.
Hesten, i sakte og vare bevegelser fortsatte, og kratt etter kratt
fortsatte med å trekke til side mens trærene løftet greiner for å slippe
dem igjennom. På bakken var det som om skogen rulle ut en sti de
kunne følge.
Idet Eldgjær og Stjerni hadde passert, lukket skogen seg bak
dem.
Stjerni forble like rolig.
Det var belgmørkt og Eldgjær kunne ikke en gang se sin egen hånd
dersom hun holdt den opp foran ansiktet. Det var som om en annen
kraft hadde overtatt styringen, og at hesten lot seg føre.
Stjarni ble ført først ført på langs av skogen, og oppover mot fjellene
som reiste seg i det fjerne. Da hun kom opp på det første høydedraget,
søkte hun seg inn i det virvar av djuv og daler som utgjorde Reifjellene.
Hele tiden var det hesten som velge vei. Den gikk med hodet bøyd,
plukket seg forsiktig frem, til og med i det mest ulente terreng.
Hun red natten igjennom og hele neste dag.
Stjerni fortsatte like utrettelig, og fant stier der det ikke var noen
sti. Den gikk lenger og lenger inn i det som var en villmark, fortsatte
og bare fortsatte, mens tid ble ved sin egen evighet.
De eneste gangene Eldgjær tok seg tid til å orientere seg, var de
gangene hesten stanset og gjorde tydelig tegn til at den ville hvile.
Det eneste hun egentlig visste, var at i det fjerne lå et land som ble
kalt Grellandet, og at hun ble ført i den generelle retningen.
Til slutt visste ikke Eldgjær hvor mange dager eller netter som var
gått, bare at hun var sliten.
Stjarni hadde sørget for seg selv. med jevne mellomrom hadde den
stanset, fått henne til å stige av, og tatt seg tid til å hvile. Den hadde
gått litt rundt, nappet til seg noe gress, drukket fra bekker og tjern, og
så gjort tegn til at de skulle fortsette.
Eldgjær hadde ligget i gresset, hvilt, funnet seg noe å spise, og de
hadde de ridd videre.
56