Untitled - Tomo Trading

- Hvem lignet det på?
- På den som bærer sitt liv videre, svarte den gåtefullt.
Det var tydelig at vinden visste å bruke et språk som lot den beholde
sin frihet. Å trosse Gudleik Lokeson var gitt de få. Samtidig hadde ikke
den gamle mannen tid til å leke med vindens luner, så han måtte føye
seg.
Før eller siden ville han få svaret på spørsmålet han stilte.
- Og Kjartan Kongsvenn? spurte han plutselig.
- Borte, svarte vinden.
- Er han død?
- Nei, reist.
- Hvor? spurte han utålmodig.
- Han er her, herre, svarte vinden.
Nå rettet den gamle mannen ryggen.
- Han ligger i juvet som fører hit, fortsatte vinden.
Nå ble den gamle mannen urolig. Hva kunne ha brakt Kongsvenn
inn i Reifjellene? Hvordan var han kommet hit?
- Er han skadet?
- Han ligger urørlig i en steinrøys.
- Bør han hentes? spurte Lokeson.
- Ja, svarte vinden, da den var ferdig.
Så løftet vinden seg opp på en av sine egne vinddrag, seilte opp mot
himmelen og la seg utover havflaten igjen.
Samtidig med at vinden løftet seg opp over Reifjellene, begynte forvandlingen
hos den gamle mannen. Ryggen krummet seg og ved neseroten
skjøt det frem et stort gult nebb. Fjærdrakten spratt frem over hele
kroppen og armene ble til mektige vinger. På føttene vokste det frem et
par store gripeklør. Det sto til slutt en diger ørn ytterst på klippekanten
som trakk glede av at vinden lekte i fjerdrakten.
Guden Loke skulle atter en gang blande seg inn i det som egentlig
tilhørte ett menneskes skjebne.
Ørnen slo noen vingeslag og kastet seg utfor klippen. Den falt, men
vinden var allerde klar til å ta imot den. Ørnen suste ned mot havflaten.
Fjær for fjær ble vingene åpnet for å ta imot trykket fra vinden som
hvinte i fjærdrakten. Da den strakte vingene helt ut ble den løftet opp
på vindens rygg.
- Kom, hvisket Lokeson.
Ørnen ble løftet høyt opp over fjellene slik at den til slutt kunne
182