Untitled - Tomo Trading

var å hente en lokk av hennes hår, og han lurte også på hvordan han
skulle klare det.
Mens han gikk nedover så han til sidene, og låst inne i isveggene
så han var det en rekke former, som så ut til å være både av mennesker
og av dyr.
- De er fra en svunnen tid, sa Hulda Rigorsdatter, som hadde lest
hans tanker.
- Hvor er jeg?
- Du er langt under den evige is. Den ligger som et lokk over deler
av Gråvidda, og skjuler en svinnen tid. Det du ser rundt deg, er mennesker
og dyr som ble tatt i en diger snøstorm, som ble frosset og låst
i en ulende vinter som varte lengre enn manns minne. Nå står de som
voktere av veien frem til denne trone.
Kjartan Kongsvenn studerte dem mens han gikk nedover mot enden
av ishallen.
Han så at det var noe som kunne minne om en moskusokse så store
som fjell, og som hadde digre støttenner som ikke bare krøllet seg opp
i en diger buue, men de vokste ut av munnvikene. Han så også noe som
kunne minne om en villkatt, men som også var gedigen i forhold til
det han hadde sett tidligere. Også her var hjørnetennene digre, og sto
som to store sverd ut av munnen. Det var også en mann, og han var
ikke som andre menn. Han hadde digre innhulte øyne som sto i en lav
panne, og han var helt dekket av hår. Han var kledd i skinnfiller og bar
på primetivt spyd. Spydspissen var faktisk hugget i stein, så Kjartan
Kongsvenn.
- Hva slags urmenneske er dette? spurte han seg selv.
Det var isdronnigen som svarte.
- De er blitt dypfrosset mens de fortsatt var i live, sa hun. De tilhører
en tid som er før den vi kjenner som Tiden med den Evige Is.
- Og hva gjør de her?
- Isengard er deres gravkammer, sa hun.
Kjartan Kongsvenn flyttet blikket tilbake til isdronningen, og det
møtte hennes.
- Hvorfor har du bragt meg hit? spurte han.
- For at du skulle vite hvem jeg er.
- Hvorfor? spurte Kjartan.
Nå var det isdronningens tur til å se nedover det speilblanke gulvet
av blåis og studere mannen hun skulle tilbringe vinteren med. Hun
vinket ham frem.
225