Untitled - Tomo Trading

ene vindkastet etter det andre løftet på sneen allerede mens den dalte
ned fra himmelen, hvirvlet den rundt, og la den på jordene. Deretter
blåste vinden på plass, og la den i dype fonner i i bunnen på skråninger,
i djuv og til slutt la den snøen som et tykt teppe over det lille huset.
Da vinden endelig løyet, var Kjartan Kongsvenn og Hulda Rigorsdatter
isolert og helt alene.
- Gudene er imot oss, Kjartan, sa Hulda.
- Gudene har aldri vært med oss, svarte Kjartan Kongsvenn.
Det som gnaget mest hos Hulda Rigorsdatter, var at hun ikke helt hadde
vunnet styring med mannen hun delte tak med. Hun merket at hun ble
kald på føtter og på hender, og at også lårene ble kalde. I stigende grad
gikk det opp for henne at hun var datter av Rintzglir og at Gråvidda
holdt henne.
- Jeg vil ikke dette, sa hun til seg selv, og forsøkte å påkalle sine
aner fra inne på Gråvidda.
De lyttet ikke.
Nå da det var vinter, var hun blitt ikledd en drakt som var samstemt
med hennes sinn, og hun var blitt utestengt.
Det var ingen som lyttet tilhenne.
Tiden var inne til at hun måtte innta sin plass på isdronningens
høysete.
Nå gjaldt det å få Kjartan Kongsvenn til å adlyde hennes minste
befaling.
Kjartan Kongsvenn skulle ikke bare få verne henne fra vinterens
harme, men han skulle lindre dens smerte.
Hun kalte ham til seg.
- Kom Kjartan, sa hun.
De satt inne i det lille huset, og Kjartan Kongsvenn trakk av dets
lune.
- Ja, sa han.
- Gå dit! sa Hulda Rigorsdatter og pekte på døren.
Kjartan Kongsvenn reiste seg, gikk bort til døren og stilte seg opp
foran den.
- ... og nå?
- Du skal hente meg den kaldeste av istapper, sa hun.
- Hvorfor? spurte han.
- Jeg fryser! svarte hun.
- Hva har det med saken å gjøre?
219