Untitled - Tomo Trading

måten å få fred for stemmene fra Vesterlund på.
Skulle han bo i Østvikyr, måtte han skape fred.
Det var med et stikk av vemod at Rasmus Rødskjegg snudde ryggen
til henne.
Før, da han ikke hadde henne, var døden en lek, og det å ta liv
var like naturlig som det å ånde, å puste inn og ut.
Nå var alt så forskjellig.
Mens Rasmus Rødskjegg red bort fra Østvikyr, opp mot Tåkeskaret
og Faldnir kjente han hvordan et nytt og fremmed ansvar hvilte på ham.
Han kjente det på måten han lyttet til stillheten på. En fugl kvitret i det
fjerne, og Rasmus Rødskjegg hørte den.
Han så opp.
De tunge skyene som alltid hvilte over Tåkeskaret hadde trukket ned
fra fjellene og lagt seg tungt nedover fjellveggene og dekket til skaret
slik at det var vanskelig å se ting tydelig. Tåken hadde også innhyllet
templet, og det var ikke et menneske var å se. På offerpallen, den kalde
og livløse steinhellen foran tempeldøren lå det en kropp.
Rasmus Rødskjegg gjenkjente den.
Det var kvinnen Mia Stiansdottir.
Blodpølen som lå på steinhellen var fremdeles fersk, og den utstrålte
kroppsvarmen fra sin siste ofringen. Det var det eneste livstegn som
var tilbake. Med forsiktige skritt egget Rasmus Rødskjegg hesten bort
til steinhellen.
- Udyr, hvisket han.
Marerittene han hadde gjennomlevd mens han har i Alvakongens
vold kom tilbake med full styrke. Det som hadde skjedd i Faldnir kom til
ham som en syning og han skulle få oppleve den siste blant offringene.
Skygger av menn vokste frem fra tåkehavet og de fikk liv.
Det var tjenerskaren til Rigor Svarte, ypperprest i Faldnir.
- Odin, ved Odin. Gi oss død, lød messesangen fra tjenerskaren.
Rasmus Rødskjegg kjente at hans egen kropp dirret.
- Død over Ragnareid, lød messesangen fra presteskaren.
Rasmus Rødskjegg hørte ropene. De var så intense at de satte seg
helt inne i ryggmargen hans og forstyrret takten i hans hjerteslag. Han
forsøkte å stenge dem ute. Han lukket øynene og holdt seg for ørene,
men det hjalp ikke.
Dette var noe Alvekongen ville at han skulle se.
- Stans! skrek Rasmus Rødskjegg.
Det var ingen som hørte ham, og tilropene fra presteskaren fort-
277