Untitled - Tomo Trading

Skinnet fra øynene dens var akkurat nok til at den kunne vise vei.
Han fulgte den, ned rømningsveien, og videre. Før han visste ordet av
det, sto han i den samme tunnelen som førte under festningemurene.
Kongsvenn var fri.
Lenge hadde Rasmus Rødskjegg svevet mellom liv og død. Eldgjær
pleiet ham, og hun merket at kan ble sterkere.
- Det måtte være ringen, hvisket hun så ingen hørte det.
Rasmus Rødskjegg hadde fått tid til å tenke. Han visste at det det
meste som var skjedd var Alvekongens verk, men han visste ikke
hvorfor?
Omtrent på samme tid som Kjartan Kongsvenn ble ledet ut av festningen,
begynte Rasmus Rødskjegg å forstå.
I det øyeblikket Rasmus Rødskjegg slengte bylten med restene av
Zork for Alvekongens føtter, var det bare såvidt en gnist av liv igjen
i ham. Det eneste som holdt ham i live var armbåndet, derfor ble han
ikke hentet der og da.
Alvekongen tok restene av Zork ned til det innerste av alvenes rike.
Der, så nær Helheimen som det var mulig å komme, sulteforet de ham.
Uten tilgang på nye sjeler hadde Zork, sakte men sikkert, visnet.
Alvene tok armbåndet og smeltet det om. Av metallet laget de to
ringer og fra restene en stor hul kule som kunne forsegles. Det var i
denne de låste restene av Zorks avmagrede sjel.
Idet Zork visnet, fløt en del av sjelen opp i øynene. Alvene plukket
dem ut og nedfelte dem i hver sin ring.
Det var derfor Rødskjegg levde. De hadde gitt ham kraften til å leve,
og den kom fra armbåndet som nå var blitt til ett sett ringer.
Dermed kunne han også trekke på krefter som ikke var hans egne,
men Zorks. Slik var det at når Rødskjegg så det tåkete sløret som fløt
i ringen var det Zork han stirret på.
Da han ga fra seg ringen følte Zork at han kunne få et nytt liv, og
atter en gang vende tilbake til riket under jorden.
Kjartan Kongsvenn trakk krefter av ringen. Den ga nok til at han klarte
å kravle bortover den mørke gangen, dernest å reise seg og til slutt å
stå.
Han stabbet seg frem.
Kongsvenn fortsatte ut gjennom de innerste gangveiene. Så fant
han veien forbi de dypeste fangehullene og opp vindeltrappen som
337