Untitled - Tomo Trading

i kulden. Og hun forsto ikke hvorfor.
Så, da hun først merket at hun var gravid, opplevde hun et varmt
glimt i Rasmus sine øyne. Akkurat som om han endelig forsøkte å si
noe.
- At han våget! var den bitre følelsen av å ha blitt forrådt.
Hun hadde den, og den satt dypt.
At han nå, to år etter, våget å tirre ved hennes følelsesliv var noe
hun ikke forsto. Det var han som hadde drevet henne bort, og ikke viet
henne den minste oppmerksomhet. Det var han som hadde tvunget
henne til å søke trøst og forståelse hvor hun kunne finne det; og han,
av alle, måtte vite hva det innebar.
Nå gikk hun med Kjartan Kongsvenns barn.
Rasmus Rødskjegg hadde ikke rørt ved henne siden innvielsen, og
han måtte vite at barnet tilhørte en annen.
Nå, to år etter, hadde hun lest noe i blikket hans, og det ga ikke
fred.
- Hvem var denne Rødskjegg? Hvorfor hadde hun elsket ham?
Svaret hadde vært enkelt. Hver bevegelse, hvert ord og hver mine. Det
var måten han gikk på, hadde tid på. Dengang, om bare Østvikyr ville
vare evig!
Alt dette var noe som vokste frem for to år siden.
Nå var det kulde og ensomhet.
Allerede dagen etter bryllupet, da hun lå og følte seg vakker, ventet
på at han skulle kjærtegne henne, sto Rasmus Rødskjegg opp av sengen
og forsvant.
Tid, tenkte Eldgjær, han må få tid.
Det var mest av alt den første natten, etter at han kom tilbake fra
Tåkeskaret, hun aldri ville tilgi. Hun møtte ham med øm kjærlighet.
Som hun hadde savnet ham.
- Jeg ventet, sa hun.
- Så, svarte han.
- ... jeg trodde ...?
- Trodde hva? sa han brått.
- Jeg trodde du ville komme, sa hun i myk fortvilelse.
Rasmus hadde sett på henne med kald overbærenhet.
- Du tok feil! snerret han.
Og med ett ble dagene lange. Forventning og fortrolighet eksisterte
ikke lenger. Men lidenskapen hun følte for ham brant fortsatt. Om natten,
når hun lå alene, strakte hun frem armene og tryglet etter varme.
161