Tilrådning til Miljøverndepartementet - Advokatfirmaet Lund & Co DA

Kommunen kan i kommunal motorferdselplan gi
bestemmelser om bruk av motorkjøretøyer som nevnt i
lovens kapittel 4, herunder om sesonglengde, tidspunkter
for kjøring, antall turer, påbud om henger og annet
utstyr, maksimalt antall snøskutere i et område m.v.
Innenfor rammene av denne lov og forskrifter i medhold
av loven, kan kommunen i kommunal motorferdselplan
gi bestemmelser om:
a) hvor, når og hvordan det er tillatt å bruke
motorfartøy i vassdrag i samsvar med § 22
andre ledd,
b) landingsplasser for luftfartøy i samsvar
med § 24.
Med unntak av formål nevnt i § 8 første ledd, kan
kommunen i kommunal motorferdselplan begrense eller
forby motorferdsel i spesielt sårbare natur­ og friluftsområder
for noen eller alle ferdselsformål, for hele eller
deler av året, herunder sette forbud mot motorferdsel
i perioden 5. mai til 30. juni av hensyn til reinkalving,
yngletid for vilt og av hensyn til å unngå naturskader
under snøsmeltingen.
I slik plan kan det også gis retningslinjer for kommunens
behandling av søknader etter loven.
Tilsvarende kan traseer, bestemmelser og retningslinjer
som nevnt i andre til fjerde ledd fastsettes i fylkesdelplan
for arealbruk med særlig rettsvirkning etter plan
og bygningsloven.
utgangspunktet er at motorferdsel i utmark er forbudt,
og dn foreslår derfor i høringsforslaget at en motorferdselplan
bør vise arealene der det positivt åpnes for
motorferdsel i utmark, forutsatt nødvendige tillatelser.
Fra høringa
Svært mange har kommentert forslaget om motorferdselplaner.
det er bred enighet i uttalelsene om at det er
riktig å benytte kommunale planer for å kanalisere motorisert
ferdsel i utmark. det er tilslutning til dette grepet
både fra de som ønsker at fritidskjøring skal bli tillatt og
de som kun ønsker åpning for kjøring knyttet til næring.
mange peker også på at motorferdselplaner bidrar til å
kanalisere ferdsel bort fra sårbare områder.
Kommunal­ og regionaldepartementet skriver at det
er et hensiktsmessig grep at kommunene tar stilling til
problematikken knyttet til motorferdsel i forbindelse med
arealplanlegging og nedfeller dette i kommuneplanen, jf.
også planlovutvalgets utredning. etter departementets
vurdering er det imidlertid ikke nødvendig å stille nye
plankrav gjennom en egen kommunal motorferdselplan.
Nærings­ og handelsdepartementet støtter hovedgrepet,
men mener motorferdselplanen også må inneholde
54
en vurdering av adgangen til å drive motorferdsel i forbindelse
med utmarksnæring etter § 9. en slik vurdering
vil kunne bidra til å sikre likebehandling av næringsaktører
som søker tillatelse etter § 9, og vil også gi Fm
et bedre grunnlag for å vurdere søknader etter samme
paragraf.
Statens forurensingstilsyn er positive til at kommunene
nå skal lage motorferdselplaner.
det vises til ”retningslinje for behandling av støy i arealplanleggingen
(t-1442) kapittel 3. 5 om stille områder,
og pekes på at det er viktig at stille områder blir prioritert
fremfor tilrettelegging for motorisert ferdsel, for eksempel
motorsportbaner. det kan likevel stilles spørsmål til
om måten motorferdselplanene skal utarbeides på (jfr.
vedlegg 2) er noe detaljert, eksempelvis krav om regulering
av traseer inn til hver enkelt hytte.
Statens landbruksforvaltning (SLF) kommenterer at
bestemmelsen pålegger kommunene å utarbeide plan.
det er tvilsomt om alle kommuner har reelt behov for
slik plan, noe som må kommenteres i merknadene ti1
bestemmelsen, for eksempel ved å vise ti1 at behovet
kan vurderes i samarbeid med fylkesmannen.
videre peker SLF på at kommunene vil trenge faglig
bistand i prosessen og det vil mange steder vare behov
for koordinering av planarbeidet mellom nabokom muner
i større grad enn hva som ellers gjelder for planer etter
pbl. dette kan for eksempel være relevant hvis en kommune
fastsetter at skuterkjøring ikke skal forekomme
i visse områder, av hensyn ti1 ro og naturopplevelse.
de hensyn som da søkes ivaretatt vil bli direkte skadelidende
dersom tilgrensende areal i nabokommunen tilrettelegges
med skuterløyper. også ordningen med leiekjøring
etter § 14 tilsier behov for koordinering mellom
kommuner. en del hytter i utmark vil ha lettest atkomst
fra vinterbrøyta vei via en nabokommune. ved fastsetting
av trase for snøskutertransport må man derfor i en
del tilfeller vurdere transportbehovet på begge sider av
kommunegrensen. reglene bør stimulere ti1 samarbeid
for å få mest mulig rasjonelle transportopplegg. det må
sikres at fylkesmannen gis adgang ti1 medvirkning i
planprosessene.
SLF skriver at grunneiers rett ti1 å nekte kjøring over
egen eiendom kan komplisere arbeidet med å angi
trase for person- og godstransport for fastboende,
hytter og andre forma etter § 11, 13, 16 og 19 og at det
bør vurderes om grunneiers rett ti1 å nekte transport
over egen eiendom bør avgrenses noe for enkelte av
disse formålene (se merknader ti1 § 14).