Tilrådning til Miljøverndepartementet - Advokatfirmaet Lund & Co DA

1.2.5 Fortsatt restriktivt regime for
barmarkskjøring
det foreslås et svært restriktivt regime for barmarkskjøring.
dn vurderer at dagens forvaltningspraksis i Finnmark
med tur- og fritidskjøring på barmark, ikke bør spres til
resten av landet. bakgrunnen for at kommunene fikk
denne særordningen langs ”tradisjonelle ferdselsårer”
var dels at de selv hadde etablert dette før de mistet
myndigheten til å lage egne forskrifter i 1988, samt
at Finnmark ikke har et så utbygd skogsveinett som
andre deler av landet (se 2.3.). på bakgrunn av dette
foreslås det at et begrenset antall barmarksløyper
bør opprettholdes og som en særordning skal inngå i
kommunale motorferdselplaner i Finnmark, men ikke
i resten av landet (som tidligere nevnt i 1.2.1) det bør
startes opp en prosess umiddelbart med en grundig
gjennomgang av situasjonen, for å få til en reduksjon
i omfanget og bruken av barmarksløyper gjennom at
det inngås avtaler med næringer, og gjennomføres
generelle informasjonstiltak. Formålet er å redusere
barmarkskjøringen i Finnmark, og bringe den mer i tråd
med lovens intensjoner.
1.2.6 restriktivt regime for start og landing med
helikopter og sjøfly
det foreslås at kommunene kan angi tillatte start- og
landingsplasser for luftfartøy i kommunal motorferdselplan.
det skal kun tillates nyttetransport, noe som ikke
omfatter persontransport for ulike typer utflukter.
1.2.7 Videreføring av regelverket for
motorferdsel på isfrie vassdrag
Ferdsel med motorfartøy foreslås som før tillatt på innsjøer
som er 2 km 2 eller større, og på innsjøer som er
mindre enn 2 km 2 dersom disse inngår som en del av
et sammenhengende farbart vassdrag. kommunen skal
fortsatt kunne bestemme at ferdsel som nevnt helt eller
delvis ikke skal være tillatt. det skal framgå av motorferdselplan
og bestemmelser til denne hvor det er tillatt
å bruke motorfartøy og evt. begrensninger i forhold til
motorstørrelse m.v.
8
1.2.8 tydeligere og strammere rammer for
tillatelser og dispensasjoner
etter en vurdering av innkomne høringsuttalelser, sammenholdt
med dns forslag til innstramminger i muligheten
til å fortsette en uønsket dispensasjonspraksis,
anbefaler dn at kommunen bør være førsteinstans når
det gjelder behandling av alle søknader etter motorferdselloven.
i den forvaltning som det legges opp til,
med bl.a. krav om motorferdselplaner hvor kjøretraseer
og kjørevilkår fastlegges, vurderer dn at kommunen
bør være førsteinstans når det gjelder behandling av
alle søknader om bruk av motoriserte fremkomstmidler
i utmark og vassdrag, mens fylkesmannen er klageinstans.
det eneste unntaket er søknad om tillatelse til
bruk av beltebil på snødekt mark hvor Fylkesmannen
må avgjøre søknadene (§ 17).
i de tilfeller der tillatelser gis, må disse begrunnes, bl.a.
gjennom en samlet vurdering av fordeler og ulemper og
dokumenteres etter en fastsatt mal/skjema. begrunnede
tillatelser, kombinert med muligheten til sanksjoner mot
kommuner som bruker vedtaksmyndigheten i strid med
lovens rammer, vil sikre en mer enhetlig praksis i tråd
med lovens formål enn det vi har i dag.
i de kommuner som har hatt en svært liberal dispensasjonspraksis,
vil dette føre til en reduksjon i antallet
dispensasjoner og i omfanget av motorferdsel i utmark.
over tid vil det også føre til en redusert