Utdanning nummer 04 2011 - Utdanningsnytt.no

Utdanning > nr 4/25. februar 2011
portrettet.
kontaktnett av førskolelærere landet rundt, som
hun siden profitterte på som redaktør.
– Jeg begynte å holde foredrag. Vi måtte jo
fortelle om hva barnehage var, i Tromsø og i kommunene
rundt, forteller hun.
Etter at hun og mannen flytta til Oslo, fortsatte
hun med kurs og foredrag for og om barnehage
ved siden av styrerjobben, før hun i 1987 starta
på hovedfag i barnehagepedagogikk. Derfra
gikk veien, via noen korte omveier, til Barnehagefolk.
Men det er ikke bare som førskolelærer hun
har tilhørt ei lita gruppe:
– Ifølge Statistisk sentralbyrå er det fem i
Norge som heter Klausine! En er elleve år gammel.
En tidligere nabo kom og spurte om det var
greit å kalle sin yngste datter det. Også fikk jeg
være fadder. De tre andre tror jeg bor, eller som
meg, har røtter i Vesterålen, forteller hun.
Det var oldefar som meinte den nyfødte pia
burde hete Klausine, etter oldemor som nettopp
var død.
– Han passet meg de første åra, i onner og
slikt når de andre var opptatt. Trilla jeg om kull
dro han meg opp med håndtaket på stokken.
Når vi senere kom på besøk fra Oslo, i somre
og gjerne i jula, spurte jeg ham om slikt som jeg
syntes var rart og underlig, og ofte fikk jeg svaret
at «Nei du, Klausine, det er like umulig som å
gå på månen.» Men da jeg var 18 år, så gjorde
astronautene det, smiler hun.
Da Klausine var tre år, flytta familien fra Vik i
Vesterålen til Oslo, og hun kom i barnehage for
første gang.
– Jeg tror mor sendte meg dit mest for at jeg
skulle treffe voksne, for hun kjente jo ingen i
Oslo, og far var på sjøen. Men jeg husker hvor
fantastisk jeg syntes det var med dokkestellebord,
piano, malerstaffelier og alt jeg nå skjønner en
skikkelig Fröbel-pedagogikk krevde, minnes
hun.
Det var nesten like fantastisk å begynne på
førskolelærerutdanning på Barnevernsakademiet
i Oslo.
– Lærerne der var kvinner jeg aldri hadde
møtt maken til. Kvinner med egne karrièrer, og
med fagforeningsengasjement. De lærte meg
dessuten et nytt ord: dysleksi. Det gjorde at jeg
for første gang i livet trivdes på skolen og fikk en
forklaring på alle vanskene jeg hadde hatt. Kvinnene
sendte meg til utredning, slik at jeg fikk et
navn på problemene og spesiell tilrettelegging,
forteller hun.
Samtidig fikk studenten ny motivasjon til å ta
tak i problemene:
– Jeg måtte jo lese høyt for barna i barnehagen!
Så det var bare å øve. Jeg leste høyt for
mannen min, og jeg skrev, og når han syntes jeg
hadde vært flink nok, gikk vi på kino.
oldefar og to år gamle klausine. Han ville at
hun skulle hete etter oldemor.
– Det er ikke mange redaktører med dysleksi.
– Det er ikke mange redaktører som har skrevet
så lite som meg heller. Jeg har stort sett fått
andre til å skrive. Også tenkte jeg ut hva slags
bilder jeg trengte, og diskuterte motiv og fotovalg
med fotografene, sier hun.
«Det er vår særegne oppgave
å utforme barnehagene i Norge.»
klausine er tre og et halvt år. Hun har flytta
til oslo for første gang og går tur med far og
lillesøster.
Men det var ikke det som fikk henne til å ta opp
kameraet sjøl. Grunnen var den samme som nå
får henne til å løfte armene over hodet som en
idrettsutøver på målstreken og seiersglad utbryter:
«Her er jeg». Da hun for 11 år siden fylte
femti, burde det vært et jubileum med swung.
Hun hadde vært kreftfri i fem år og trengte ikke
frykte tilbakefall. Likevel var hun sliten og redd
og gravde rundt i hagen etter svar på spørsmålet:
Går det an for en femtiåring å lære noe nytt? Og
en dag satt hun på fly til Italia og fotokurs med
Morten Krogvold og leste bruksanvisninga til det
digre, nyinnkjøpte speilreflekskameraet.
– Jeg følte meg veldig modig, smiler hun. Hun
erfarte at det absolutt gikk an både å lære noe
nytt og begeistres av noe nytt etter femti. I 2008
tok hun fri fra jobben et halvt år og gikk på Nordic
School of Photography. Året etter holdt hun
fotoutstilling med bilder fra barnehagen under
kunstfagkonferansen ved Høgskolen i Bergen.
Ikke bare norske barn er fanga opp av linsa til
Klausine Røtnes.
– Siden 2005 har jeg vært tre ganger i Nicaragua.
Førskolelærerutdanninga ved Høgskolen
i Vestfold har praksisopplæring der, og Tønsberg
kommune er med i et fredskorpsprosjekt rettet
mot barnehagene. Dette opptar meg sterkt. Solidaritet
står sentralt i den nye formålsparagrafen
for barnehagene. Det fryder meg, for det er helt
i tråd med førskolelærernes tradisjon. Vi sitter
på toppen av fleskeberget og må lære å dele. En
solidaritetsgruppe drevet av førskolelærere i Tønsberg
har bygd to barnehager i Nicaragua, og den
tredje er under oppføring. Det har også overbevist
meg om at det nytter å hjelpe, sier hun.
Den første store utenlandsreisa hadde Klausine
Røtnes mens hun fortsatt jobba i Keyserløkka
barnehage i Oslo. Oppdraget var å være med og
evaluere et prosjekt Norad hadde i India om småbarnspedagogikk-
og helse.
– Jeg var skremt, for hvordan kunne jeg vurdere
hva de gjorde i en så fremmed kultur? Men
jeg ble rista grundig på plass, med krav om å forstå
at det var viktig for dem å snakke med noen
som tenkte fullstendig annerledes. Jeg har erfart
at en vei til kontakt over kulturskiller er barn: Vis
bilder av egne barn, det har fungert som døråpner
for meg i Afrika, Latin-Amerika og India.
Fra India hadde Klausine Røtnes med seg
vakre og pussige saker og mange fortellinger til
bruk i barnehagen.
– Mamma, i dag har vi nesten vært i India,
forkynte ei glad jente ved hentetid.
– Da visste jeg at jeg hadde lyktes. Det hadde
vært godt for et barn å møte meg, avslutter hun
historien.
Og mens sola, som hele tida har lyst nådig
over oss gjennom sørvinduene, nå har smøget
seg fram til vestvinduet, kommer Klausine Røtnes
med avslutningsreplikken:
– I barnehagen har vi stor frihet. Jeg orker
ikke tenke på barnehagen med begrensninger.
Grip friheten, lag god pedagogikk!
kr@utdanningsnytt.no
26